Biologisk mangfold svekkes av klimaendringer

Klimaendringene er på vei, og det er ikke til å unngå at naturen vil påvirkes dramatisk. Flere økosystemer vil settes ut av balanse; vegetasjon og tregrense flyttes til høyere nivåer enn før, og populasjonsendringer hos smågnagere som lemen påvirker bestandene av snøugle og fjellrev. Havstrømmer får fisken til å endre gyte- og vandringsmønster, noe som igjen påvirker hele næringsnettet både i sjø og på land.

Et historisk tilbakeblikk
Da isen trakk seg tilbake i Norge for 9-11 000 år siden og avdekket frøene som lå lagret i jorda under isdekket, oppstod det mange pionerplantesamfunn, som i sin tur ble grunnlaget for videreutvikling av flere økosystemer. Den varmeste perioden etter siste istid var for 6–8 000 år siden, da Jostedalsbreen (og alle de andre breene i Norge) var smeltet helt bort. Isbreene har i så måte vært avgjørende for utformingen av det norske landskapet, gjennom et samvirke av klimatiske, geologiske og biologiske prosesser. Koloniserende planter kom også sjøveien; jord ble brukt som ballast i mange fraktskip, og jorden ble så dumpet langs kysten når skipene vendte hjem med trelast og andre varer fra Norge. I denne jorden var det også frø- og planteanlegg, hvorav 200 ballastplanter som har overlevd og blitt en del av norsk flora.

Global oppvarming og kolonisering av nye arter er historisk sett ikke et nytt fenomen – det som er nytt, er i hvilken styrke og omfang klimaendringene innvirker. Trenden over de siste 100 år har vært noe ujevn, men i perioden fra 1976 og frem til våre dager har den globale oppvarmingen gått tre ganger så raskt som for resten av perioden. Hvilken betydning får dette for våre nordlige breddegrader? På lang sikt vil tap av biologisk mangfold og miljøproblematikk være problemer som rammer globalt – Norge inkludert – og disse prosessene og deres underliggende mekanismer er allerede godt i gang. Men organismer, populasjoner og økologiske samfunn reagerer ikke på et uniformt vis på de gjennomsnittlige globale temperaturøkningene. Et klarere bilde av virkeligheten fremstår først når man tar regionale endringer nærmere i øyesyn, og oppdager en økologi som helt tydelig er i forandring.

Endringer i vegetasjonsmønstre
Økt nedbør og mildere vintrer gjør at tregrensa er i ferd med å bevege seg både oppover og nordover, og endel lavarter som utgjør viktig vinterbeite for rein blir gradvis erstattet av karplanter. Ny doktorgradsforskning viser at slike klimaendringer kan gi betydelig lavere reintall og mindre reproduksjon, fordi reinsimlene forbereder seg til dårlige vintrer med å bygge fettreserver framfor å investere i oppfostring av kalv. Rein er primært viktig i kjøttproduksjonen i nordlige strøk, samt at dyret har en sterk kulturell betydning. Flere av våre store rovdyr har reinen som byttedyr, men som art er reinen foreløpig ikke truet. Derimot er lemen en nøkkelart på tundraen og påvirker hele systemet fra vegetasjon til rovdyr. Når vinterforholdene ligger til rette, er hulrommet under snødekket livsviktig for lemenet; her kan det overleve gjennom vinteren takket være ly mot elementene, tilgang til fødeplanter og beskyttelse mot rovdyr. Endringer i vinterforholdene vil etter all sannsynlighet påvirke disse gnagersamfunnene, noe som igjen får ringvirkninger i resten av økosystemet. Ordentlige lemenår er ikke blitt observert siden 1994, og man vet fra før at både fjellrev, snøugle og mange andre tundrarovdyr slutter helt å yngle i de årene hvor det er lite lemen.

Effektene av klimaendringer på fugler
Kjøttmeis og svart-hvit fluesnapper er to sangfuglarter som overlapper i sin utbredelse i Europa; de deler samme skogshabitat, utnytter de samme matressursene og hekker i de samme typer reirhull og/eller fuglekasser. De to artenes hekketid er også overlappende, men kjøttmeisene starter gjennomgående tidligere fordi de er standfugler og kan innlede hekkeperioden straks de lokale forholdene er optimale. De kan også utnytte en god fødetilgang til å få frem et kull nummer to på samme hekkesesong. Svart-hvit fluesnapper er derimot en trekkfugl, og denne arten migrerer fra Vest-Afrika.

Forskning har vist at migrerende arter har en dårligere evne enn standfugler til å tilpasse seg til klimaendringer. Etter hvert som våren i Europa starter tidligere og tidligere i takt med den globale oppvarmingen, risikerer de senest ankommende fluesnapperne å havne helt i utakt med sesongen og derved mislykkes med årets hekking. Disse fuglene ankommer på et tidspunkt da tilgangen på insektlarver, som utgjør hovedføden for fugleungene, forlengst har passert toppen. Dette har gjort at bestanden i enkelte områder har gått ned med 90% de siste 20 årene. Konkurransen om reirplasser mellom kjøttmeis og fluesnappere kan også bli tilspisset på grunn av klimaendringene. Sent ankommende fugler opplever at de beste reirplassene allerede er lagt beslag på, og det øvrige området svært mettet med andre fugler. Mange etternølere dør i forsøket på å overta reirplassen til en kjøttmeis. Territoriekvalitet er så viktig for hannlige fluesnappere at de heller tar sjansen på en risikabel kapring enn å velge seg en tilgjengelig reirplass i et dårligere habitat.

Også sjøfugler som hekker langs norskekysten påvirkes av klimaendringene. Lundefuglen får kun en unge i året, og ungenes overlevelse avhenger helt av tilgangen på årsgammel småsild (mussa) som driver forbi Røst. En studie som har pågått i over mer enn 20 år, dokumenterer at i de år da oppblomstringene av fytoplankton skjer tidlig på våren, innvirker dette negativt på føde- og oppvekstvilkårene for sildelarvene som igjen påvirker fødetilgangen til lundefuglene. I år (2009) klarte lundefuglen ikke å skaffe nok mat til seg selv og ungene sine ute på åpent hav, og ingen av årets unger overlevde sesongen. Man må tilbake til 2006 for å finne det siste året hvor lunden fikk fram unger på Røst. En tilpasning til dette er at lundefuglen kan bli meget gammel, 25-30 år, men den dårlige næringstilgangen har vært større og mer langvarig enn man kjenner til fra ”gamle dager”. Sterk nordavind kan også ha ført til at silda har villet gyte lenger ute til havs. Lundefuglen er nå på den nasjonale rødlisten over arter i Norge med status «Sårbar». Sjøfugler som henter sin næring fra havoverflata, som for eksempel krykkje, er kjent for å være ennå mer følsom for endringer i næringstilgang enn dykkende sjøfugl. Krykkje overvåkes årlig på Runde, Sklinna, Røst Hjelmsøy og Hornøy, samt på Bjørnøya og Spitsbergen, og siden overvåkningen startet i 1980 er det registrert en betydelig tilbakegang i bestanden som antagelig er knyttet til dårlig mattilgang. Krykkje er også på den nasjonale rødlisten med status «Sårbar».

Effektene av klimaendringer på fisk
Når de klimatiske variasjonene mellom Island og Azorene (NAO) går mot varmere tider, går overlevelsen ned blant torsk i Barentshavet. Torskelarvene befinner seg allerede på den øvre tålegrensen av sitt temperaturregime, og rekruttering av årsklassene blir følgelig dårlig i varme år. Samtidig gjør overfiske på de fullvoksne torskene at reproduksjonen svikter i begge ender. Global oppvarming og en havtemperatur som er 1,5 grad varmere enn langtidsgjennomsnittet gjør at torsken ikke gyter der den tidligere hadde sine kjerneområder, men flytter nordover med økningen i temperaturen. Det er å forvente at torsk i større grad vil forsvinne inn i russisk sektor av Barentshavet, både på jakt etter nye gyteplasser, men også etter den viktige fødefisken lodda som også trekker nordover. Hvordan innvirker rømt oppdrettstorsk på den gjenværende rekrutteringen? Oppdrettstorsk har tilpasset seg til et liv i merden og hurtig vekst. Disse egenskapene er i stor grad arvelig bestemt og vil derfor påvirke kysttorsken negativt. Kysttorsken er genetisk programmert til å overleve i sitt naturlige miljø, og ved at oppdrettstorsk rømmer og reproduserer vil kysttorskeyngelen ha lavere overlevelsesrate. Kysttorsken ligger allerede på rødlisten, og nå er best mulig overlevelsesrate på yngelen av avgjørende betydning for å beholde arten.

Følgene av klimaendringer på Svalbard
Ved å analysere DNA fra mer enn 8000 planter av 18 forskjellige arter er det blitt vist at kolonisering av Svalbard har skjedd gjentatte ganger fra flere ulike kildeområder. Resultatene tyder på at det har vært mye vanskeligere for plantene å etablere seg og overleve på Svalbard enn å spre frøene sine dit – dataene viser at jo bedre tilpasset en art er til dagens klima, jo flere ganger har den etablert seg på Svalbard. Det betyr at til tross for den lange spredningsavstanden vil koloniseringen av Svalbard sannsynligvis øke i takt med den globale oppvarmingen, og at sørlige arter heller ikke vil ha problemer med å kolonisere andre områder i Arktis. De 18 største isbreene i Norge ligger på Svalbard, inkludert den største isbreen i Europa, Austfonna på Nordaustlandet. Livet på land og delvis i de landnære sjøområdene på Svalbard er godt beskyttet, og hele 65 % av landarealet på øygruppen er fredet område. Svalbard har fortsatt mye ren natur, men vi finner etter hvert mange spor av farlig forurensning som fraktes hit fra andre deler av verden. Ikke bare påvirkes øygruppen av forurensning, men klimaendringer oppleves også større her. Temperaturene stiger og nedbørsmengdene øker på alle målestasjonene på Svalbard, og temperaturen stiger raskere her enn i resten av Norge. Norsk Polarinstitutt melder om at det finnes sot i både luft og snø på Svalbard, og dette kan føre til økt snøsmelting. Sot er som kjent farget sort og tar som andre mørke objekter opp mer solenergi og varme enn lyse objekter. Dette kan føre til at isbreene via en katalyserende effekt smelter raskere enn de ville gjort uten denne forurensningskilden.

Kolonisering av fremmede arter
Varmere klima gjør det lettere for fremmede arter å finne seg til rette i Norge. 40 av 65 fremmede arter som er vurdert i en ny rapport forventes å få bedre vilkår hvis klimaet endrer seg. 18 av dem fins allerede i Norge, mens 22 banker på døra vår. Harlekinmarihøna sprer seg lett ved flygning og kan fortrenge 8 av våre innfødte marihønearter som allerede er på rødlisten. Mårhund spredte seg til Norge i 1983, men er ennå ikke ordentlig etablert her i landet. En av årsakene til at mårhunden ikke er ønsket i norsk natur, er faren for at den skal spre parasitter og sykdom, deriblant en bendelorm som er farlig for mennesker. En annen er at dette rovdyret er en alteter som vil kunne gjøre stor skade på fuglebestander som hekker på bakken. Krepsepest har ikke særlig til felles med mårhunden, bortsett fra at den er uønsket. Krepsepesten er en liten parasitt som kan leve på signalkreps uten å gjøre stor skade, men hos den sterkt truete norske krepsen, edelkreps, fører den til akutt sykdom og død. Å sette ut signalkreps er forbudt i Norge, men den er introdusert ulovlig i noen innsjøer på Østlandet. Hvis signalkreps får spre seg, og klimaendringene blir som forventet, risikerer vi å få krepsepest så langt nord som til Nordland.

Godt etablerte økosystemer står i fare for å forandres radikalt, og både gamle og nye arter kan da få innpass til tidligere utilgjengelige områder. Etasjemose og kvistlav forekommer allerede i økte mengder i store deler av landet, trolig på grunn av et endret klima med lengre og fuktigere vekstsesonger. Såkalte koloniseringsarter kan gjøre at andre arter får lettere innpass, og de rådende konkurranseforhold som gjør at plantesamfunn holdes i balanse kan endres radikalt; vanlige arter blir uvanlige, mens uvanlige arter blir dominerende. Som alltid i et evolusjonært kappløp, er det generelt de organismene som formerer seg sakte som får de største problemene: en lav generasjonsmessig turnover gjør at organismene bruker lang tid på å utvikle tilpasninger til de raske klimaendringene. Det evolusjonære kappløpet er i så måte svært ujevnt, med noen klare tapere.

Så langt har ikke denne artikkelen tatt for seg menneskeskapte klimaendringer av en annen type, men de bør heller ikke neglisjeres: med varmere klima ligger forholdene til rette for at både jordbruk og menneskelig bosetning kan intensiveres. En opptrapping av industrielt jordbruk vil være nødvendig for å holde tritt med befolkningsveksten, men dette kan føre til flere skadedyr og sykdommer, som i sin tur gjør at man tar i bruk mer kjemikalier mot insekter og ugress. Man vet fra før at flyvende taksa som insekter og fugler er spesielt viktige bioindikatorer i økologiske risikoanalyser fordi de kan spre seg lett. I enkelte allerede eksisterende økosystemer fyller flaggermus rollen til både pollinerende fugler og insekter, samt fruktspisende pattedyr når det gjelder frø- og pollenspredning. Kan man tenke seg fremtidige økosystemer der dyr som flaggermus sprer seg langt nord og fortrenger lokale populasjoner av insektspisende fugl? En slik betraktning er i beste fall spekulativ, da tidligere studier har vist at flaggermus i langt større grad akkumulerer miljøgifter enn fugler. Sprøytemidler som DDT binder seg til fett, og kan i overvintringsfasen føre til akutt forgiftning hos flaggermus som i likhet med andre overvintrende pattedyr tærer på fettreservene. Så selv om forholdene ligger til rette for økt kolonisering, vil en økning i nivåene av miljøgifter gjøre at det biologiske mangfoldet desimeres. Trendene er allerede tydelige i polområdene, der de største rovdyra akkumulerer giftstoffer i levende vev, og der giftkonsentrasjonene øker oppover i næringskjeden.

Konklusjon
Det er vanskelig å konkludere med hvordan klimaendringer vil gjøre seg gjeldende i Norge; vi er vitne til en dynamisk utvikling som ikke har stoppet opp ennå. Veletablerte økosystemer, som har brukt titusener av år på å dannes og formes, vil ikke kunne bestå slik vi kjenner dem i dag. Norske symbolarter og norske nøkkelarter står i fare for å forsvinne, og hvilke som tar deres plass er bare gjenstand for kvalifiserte gjetninger på dette tidspunkt. Det som er sikkert, er at vi ikke vil bli uberørte.

Kilder

Ahola et al.: ”Climate change can alter competitive relationships between resident and migratory birds”, Journal of Animal Ecology, 2007

Both et al.: ”Climate change and population declines in a long-distance migratory bird”, Nature Letters vol. 441, 2006

Bårdsen: «Risk sensitive reproductive strategies: the effect of environmental unpredictability», doktorgradsavhandling 2009

Durant et al.: ”Ocean climate prior to breeding affects the duration of the nestling period in the Atlantic puffin”, Biology Letters vol. 2, 2006

http://www.nhm.uio.no/forskning-samlinger/forskning/arktis/biosystematikk/

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.6696672

Jones et al.: ”Carpe noctem: the importance of bats as bioindicators”, Endangered Species Research, vol. 8. 2009

Kausrud et al.: ”Linking climate change to lemming cycles”, Nature Letters vol. 456, 2008

NINAs rapport nr. 439, Det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl.

Turunen et al.: ”Does climate change influence the availability and quality of reindeer forage plants?” Polar Biology, vol 32, 2009.

Walther et al.: ”Ecological responses to recent climate change”. Nature, vol 416, 2002.

World Meteorological Organization (WMO) Statement on the Status of the Global Climate in 2002, WMO Press Release No. 684, Geneva.

www.forskning.no

www.miljostatus.no

www.wikipedia.org

Comments are closed.

EnglishNorwegian