Dalen gruver i Brevik, beste uaktuelle lokalitet for spesialavfallsdeponi

Vårt arbeid med spørsmålet om deponi ledet oss først til NOAH Langøya for å undersøke hvordan de drev dagens deponi. Dette fordi vi mener dagens drift må og bør være representativ selv om deponerings metode og lokalitet er svært forskjellig på dagens anlegg på Langøya og hvordan det er planlagt drevet i Brevik. NMF har i en årrekke anbefalt Langøya som deponi for mange av våre forbindelser. Dette på tross av at vi aldri har vert fysisk på Langøya før nylig. Vi har ganske enkelt stolt på miljøstiftelsen Bellona og Frederic Hauge når de har gått gode for NOAH og deres drift av anlegget. NMF kan heretter garantere at vi aldri vil ta Bellona, eller Frederic Hauges ord for god fisk så lenge det er penger i bildet, for vi må dessverre innrømme at vi her har blitt grundig ført bak lyset. Om Bellonas ”blindhet” skyldes inkompetanse eller at 450 000,- fra NOAH til Bellona i året gjør sistnevnte litt svaksynt vil vi derimot ikke spekulere i, da begge deler er like kritisk i denne sammenheng.

Vårt besøk på Langøya begynte med gjennomgang av drift, rutiner, geologi etc. av dagens deponi, fulgt av en omvisning rundt på øya av NOAHs personell. Vi krevde i tillegg en ekstra rute hvor vi selv fikk bestemme hvor vi skulle og hva vi ville undersøke. Vårt besøk avdekket store brudd på miljø sikkerheten, så alvorlige at vi fant det nødvendig å politianmelde NOAH for drift i strid med gitte tillatelse. Dette dreier seg i hovedsak om deponering i et anlegg som lekker gift til omgivelsene, altså et anlegg som ikke har vert tett og heller ikke kommer til å bli tett. (se anmeldelse).

NMF er bedrøvet over å finne at Norges største og mest velrennomerte spesialavfallsmottak blir drevet på en slik måte at det kun tok oss en befaring på 30min og to timers beskrivelse av driften å finne flere punkter ved driften som var så lite tilfredsstillende og farlig på kort og særlig lang sikt at vi fant det nødvendig å politianmelde forholdene samt sende en ”anmeldelse” til både Direktoratet og Departementet.

Gruvene i Brevik har lenge vert pekt på som en mulig arvtager til deponiet på Langøya, men siden vi tok for gitt at myndighetene først og fremst ville vektlegge folks sikkerhet og ikke fokusere på et privateid firmas økonomi har vi som tidligere nevnt sittet på gjerdet i påvente av at Miljødirektoratet skulle finne noen alternativer som ikke gamblet med nærmiljøet til 15000 innbyggere som bor tett opptil, rundt og oppå det som man ubegripelig nok har pekt på som et egnet sted å deponere noe av det farligste avfallet man har i det moderne samfunn. Avfall som ved kun minimale avvik vil kunne danne store mengder gass, og som vil ligge under hjemmet til alle disse menneskene og forstyrre nattesøvn og troen på egen fremtid i 100vis av år. Hvem vil bo oppå et spesialavfallsdeponi?

Det må også tas i betraktning at Brevik i lang tid har vert tungt belastet med industri, til glede for det fåtall som har hatt arbeid i industrien og til desto større frustrasjon hos alle som kun har kjent på belastningen i form av alle tenkelige industrirelaterte plager. Flere av innbyggerne i Brevik har utrykt at de lenge har sett frem til at intensiteten i de industrirelaterte nabo plagene skulle reduseres og kanskje endelig byttes ut med en langt mer skånsom næringsdrift som ikke var til så stor sjenanse for Breviks innbyggere. Nå er det det motsatte som er i ferd med å skje, Brevik ligger an til å opprettholde alle industri plagene befolkningen så lenge har sett frem til og bli kvitt. Flere sier de gjerne skulle solgt husene sine og slått seg til et annet sted, dersom det hadde vert mulig å selge boliger liggende oppå det som ligger an til å bli Norges største mottak for spesialavfall, og et forsøksprosjekt for en ny type spesialavfallshandtering ingen i Norge har erfaring med i full skala og i et 10-50-100-500+ års perspektiv.

Hvordan kan Miljødirektoratet konkludere med at befolkningen må slå seg til ro med NOAHs forsikringer om at prosessen er trygg i alle ledd og i ”all” fremtid, når de ikke klarer å drive deponiet på Langøya etter forskriftene, og med lekkasjer og masseflukt fra anlegget. Driften på Langøya er langt mindre komplisert. Hvordan skal folk leve med tanken om hva, hvis og når går det galt. Langøya lekker, og man har flere eksempler på at mottak av spesialavfall både i inn og utland av forskjellige typer har hatt store ulykker med enorme konsekvenser. Hvem har ikke sett bildene fra eksplosjonen i Sløvåg, hvor det ”garantert” ufarlige vaskevannet eksploderte? Hvor det også ble gitt garantier både før og etter ulykken om at alt var trygt og ingenting kunne gå galt fordi man hadde så gode rutiner, rutiner som aldri er bedre en potensialet for menneskelig svikt. Vi vil også legge til at selv om avfallet som eksploderte hos Vest Tank i Sløvåg ikke skulle vert tatt imot og at anlegget gjorde flere feil i prosessen viser dette at man aldri kan forsikre seg helt mot feil mottak, innblanding av fremmede stoffer som kan gi kjemiske reaksjoner på kort eller lang sikt, snarveier, språkforviklinger, menneskelig behandlingssvikt etc. Heldigvis lå anlegget til Vest Tank i en av Norges mest grisgrendte kommuner med svært få innbyggere i umiddelbar nærhet av industriområdet. Hva om dette skjedde midt i Brevik? Eller under Brevik, eller…..

I de gamle gruvegangene i Brevik vil man dessuten ikke bare ha dagens menneskelige svikt å bekymre seg for, men også muligheten for gamle feilvurderinger og menneskelig svikt under drivingen av tunellene flere tiår tilbake. Noe også Statens Vegvesen var klare på da de utredet ny E18 og trasevalg for denne. Vegvesenet konkluderte med at det var tryggest å unngå tunell i området da det var usikkert hvor alle tunellene lå, hva de tålte av vekt, vibrasjoner og lignende.  Det er for oss helt uforståelig at Miljødirektoratet kan anbefale etablering av spesialavfallsdeponi i et område Vegvesenet anstrengte seg for å unngå av sikkerhetshensyn. Vi vil også vise til at det for kun noen tiår siden var en større kollaps i området hvor flere av gruvegangene kollapset og et stort område sank sammen opptil 10m. Hvordan skal man på en langsiktig sikker måte kunne deponere farlig avfall med potensiale til å danne eksplosive og giftige gasser i et gruvesystem som er så omfattende at man ikke kjenner til alle ganger, sprekker, sig og vannveier i den krakelerte kalksteinen. Det er også flere hold som betviler kalksteinens tetthet i området da denne er full av naturlige sprekker i tillegg til sprengte sprekker og svakheter, dette er jo også samme bergart som man ser lekke på Langøya, dog kan det nevnes at selve berget er relativt tett isolert sett ved at kalksteinen ikke slipper igjennom så mye vann i seg selv, men dette hjelper jo fint lite når hele berget er fullt av sprekker som slipper vann igjennom som en sil.

Kilder i Brevik forteller oss også at det renner store mengder vann igjennom gruvene i området, noe også NOAHs fagansvarlige bekreftet ved tidligere nevnte befaring og møte på Langøya. Det ble også snakket om å sette gruvegangene under vann etter endt deponering, noe vi absolutt ikke kan godta da å tillate vann med stadig inntrengning fra de overliggende gruvegangene vil danne overtrykk i de nedre delene slik at alt vann som kommer inn vil presse seg ut og bidra til en spredning av alle de stoffene man etterstreber å deponere. Hvordan de deponerte massene vil oppføre seg på lang sikt er det rimelig nok ingen som kan gå god for, og nettopp derfor kan vi ikke se noen som helst gode argumenter for å bevist bidra til spredning av deponiets giftige materialer.

Norges Miljøvernforbund fraråder med dette på det aller sterkeste å legge Norges største mottak for spesialavfall i et tett befolket område som Dalen  gruver i Brevik, hvor folk bor rundt og over selve deponiet, med alle de potensielle farer dette kan påføre en ikke ubetydelig andel private mennesker som høyst ufrivillig blir en integrert del av NOAHs anlegg for håndtering av Norges største giftdeponi.