– stans ressurstjuveriet!
Fiskeriressursene langs kysten og i havområdene rundt er felleskapets ressurser. Fisken har vært grunnlag for arbeid og bosetting langs kysten fra tidenes morgen. Fisken har alltid hatt stor verdi for kystbefolkningen. I dag er fiskekvotene for torsk fordelt mellom trålerflåten og kystflåten. Trålerflåten har leveringsforpliktelser til konkrete fiskemottak langs kysten som sikrer mottak og foredling på land. Dette sikrer også bosettinga i fiskeværene. Kystsamfunn er gjennom reguleringer sikret tilgang til fiskeriressursene og dermed også arbeidsplasser og bosetting. Etter år 2000 begynte myndighetene å gi etter for storkapitalen innen trålerflåten.
Omsettelige kvoter er innført og trålerflåtens leveringsforpliktelser diskuteres. Felleskapets eierskap av fiskeriressursene er hjemlet i Havressursloven. Hvordan kan da myndigheten gi bort felleskapets ressurser?
Dette er et ressurstyveri fra deg og meg og må stanses. Regjering Solberg, med den gang Fiskeriminister Elisabeth Aspaker i spissen, satte spørsmålet om trålerflåtens leverings- og bearbeidingsplikter på dagsorden. I Sjømatmeldingen, en konkurransekraftig sjømatindustri (Stortingsmelding nr. 10 (2015-2016)), fremmes det forslag og vurderinger som undergraver dagens system mht. leverings og bearbeidingsplikt. I januar 2016 vedtok da Fiskeriminister, Per Sandberg, endringer i kvoteinstruksen som gjør det mulig for kystfiskere i Finnmark å kunne selge kvotene innen Nord-Norge.
Allerede nå har flere kvoter fra Finnmark blitt solgt til Nordland. Vil Finnmark etter hvert miste fiskekvotene sine? Hva skjer med fiskemottakene når leveringen av råstoff fra kystflåten stadig reduseres? Alt dette kaster Fiskeri-samfunnene, spesielt i Finnmark, ut i en situasjon der hele grunnlaget for arbeid og bosetting blir satt på prøve.
Er det liv laga i fiskeværene når kystflåten ikke klarer å levere nok fisk til fiskebrukene?
Fiskevær langs kysten har alltid vært knyttet til fiskeriene. Fisken både er og har vært grunnlag for arbeid og bosettinga langs kysten. I Havressursloven (2009) §1 står det klart at formålet med loven skal være «..å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna». Nærhet skal gi rettighet til fiskeriressursene!
Lovens §2 sier også klart at: «Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg». Hvordan kan man da stå i en situasjon der fiskekvoter omsettes med myndighetenes velsignelse? Fellesskapets ressurser selges!?
Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) har i nevnte stortingsmelding valgt å rette mye av sin oppmerksomhet på den delen av fiskerinæringen som har gått dårlig. Det er snakk om trålerflåten og bedrifter som bl.a. Norway Seafood og Nergård-konsernet. Kystflåten, den kystnære flåten, som går bra, ofres ikke mye oppmerksomhet.
Kystflåten står for levering av store mengder fersk fisk til kresne markeder nede i Europa. Kystflåten bidrar sterkt til verdiskapinga langs kysten og har et stort konkurransefortrinn med at de kan levere fersk fisk, fisket nært land, hver dag, med lave miljøkostnader.
Kystflåten har et drivstofforbruk per kg. fanget fisk som er under 30 % av det trålerflåten har. Kystflåtens aktiviteter bidrar til å opprettholde arbeidsplasser og bosetting langs kysten. Kystflåten gir også en større verdiskapning (definert som summen av lønninger, overskudd til eier og renter til banken) av fiskens verdi og har mere miljøvennlig drift enn trålerflåten. Fersk landet fisk eksporteres i tillegg til langt høyere priser enn trålerflåtens frossenfisk. Utfordringen er å stabilisere varestrømmen fra et svært varierende fangstmønster. Miljøvernforbundet mener at Sjømatmeldinga og Regjeringens politikk på denne måten undergraver verdiskapningen som kystflåten, den kystnære fiskeflåten, bidrar med på land. Regjeringens politikk og føringene i stortingsmeldingen er også i direkte strid med Havressurslovens bestemmelser som sikrer felleskapet fiskeriressursene og bindingen mellom fiskeflåten på havet og mottak og foredling på land. Da Sjømatmeldinga ble behandlet i Næringskomiteen i mars 2016 ble meldingen sendt tilbake til Regjeringen med krav om ytterligere utredninger om leveringsplikten, bearbeidingsplikten og aktivitetsplikten.
Den såkalte pliktkommisjonen ble opprettet av Fiskeriminister Per Sandberg. Deler av trålerflåten har i dag en tilbudsplikt, en alternativ leveringsplikt, overfor fiskemottakene. Dette er samtidig en tilbudsplikt som i noen tilfeller kan misbrukes av flåten. Det er enkelt for en gitt tråler å tilby et fiskemottak en gitt mengde fisk på et gitt tidspunkt. Problemet vil i noen tilfeller være at fiskemottaket ikke kan ta imot et så stort fartøy eller så store mengder fisk. Ikke alle kan ta imot frossenfisk heller. I noen tilfeller tilbys fiskemottaket frossen fisk tiltros for at tråler vet at mottaket ikke kan ta imot. Tråleren oppfyller i en slik situasjon på en måte sine forpliktelser, men fiskemottaket har ikke mulighet til å ta imot. Løsningen er ikke ombordproduksjon på tråleren. Løsningen er at den enkelte tråler må tilpasse seg fiskemottakene slik at de kan levere fisken. De trålere som ikke kan eller vil levere fisken til fiskemottak iht. gitte kvotebetingelser må miste kvoten til fordel for kystflåten. Utfordringene startet da tidligere Fiskeriminister
Svein Ludvigsen (H) (2000 – 2005) åpnet for at redere kunne kjøpe og selge fangstkvoter, fellesskapets ressurser, av hverandre. Selv om påfølgende fiskeri-minister Helga Pedersen (AP) den gang snakket varmt om å få «lys i husan», å få økt bosettinga langs kysten, var det det motsatte som skjedde. Helga Pedersen videreførte i hovedsak Svein Ludvigsens politikk. Kvotene ble konsentrert på færre og større fartøy. Når det nå skjer en omfordeling av fisken og fiskekvotene på denne måten, legger dette også føringer på hvem som får fiske og hvordan fisken videre skal foredles og selges. I dag blir mere og mere av fisken fryst på havet og forlater landsdelen uten å ha bidratt til noe verdiskapning på land. 11 av 37 torsketrålere har i dag særskilt tillatelse til ombordproduksjon. Dette blir det ikke mye lokale arbeidsplasser av i fiskeværene langs kysten.
Det er jo også betimelig å spørre om hvor mye disse trålerne egentlig fisker. Det finnes i dag tilnærmet ingen kontroll av hvor mye fisk som finnes nedfrosset i det enkelte fartøy. Fartøyene fisker og frakter hele lasten sørover til en eller annen havn i Europa. Myndighetene kontrollerer kun papirene om bord på fartøyet, noe som lett kan fuskes med. NMF har all grunn til å tro at trålerne bedriver et utstrakt tjuvfiske på våre fiskeressurser. Norske myndigheter har, siden Svein Ludvigsen var Fiskeriminister, gjort det alvorlige feilgrepet mot felleskapet, at de har stjålet og gitt bort av fellesskapets fiskeriressurser. Ressurser som skulle gi inntekter og verdi-skapning til oss alle, er gitt bort til bedrifter der bare de selv tar fortjenesten. Dette er fullstendig uakseptabelt og må stanses. Myndighetene vil nok komplisere ryddejobben med å ta tilbake fiske-kvotene så mye at det nesten umuliggjøres. Det er uansett en jobb som må gjøres. De stjålne ressursene skal tilbake til fellesskapet, deg og meg.
NMF foreslår at kvotene overtas av Staten for den pant den enkelte fiskebåtreder har på fartøyet i forbindelse med kvotekjøpet. Det er rett og rimelig at Staten overtar det økonomiske ansvaret for en fiskekvote de tidligere har garantert for overfor bankene. Alle som har kjøpt eller fått seg fiskekvoter er jo blitt direkte lurt av staten. Fartøyene får beholde kvoterettighetene mot betaling av en kvoteleie til staten. Dette kan også kalles ressursrente.
Professor Torbjørn Trondsen ved Norges Fiskerihøgskole har foreslått at Statsfisk kan etableres. Statsfisk får i oppgave å refordele disse kvotene til fiskeflåten. NMF ser nødvendigheten av at en fiskebåtreder har forutsigbarhet i sitt virke. Det betyr allikevel ikke at man må eie fiskekvoter. Tidligere har det enkelte fartøy fått tildelt tidsbegrensede fiskekvoter etter hva havet har hatt å gi. NMF ser ikke problemstillingen for hvorfor dette ikke kan fortsette. Evigvarende kvoter er ikke noe løsning, men man burde kunne få kvoterettigheter over en tidsperiode på inntil 10-15 år, forutsatt at man driver aktivt fiske. Da har man en forutsigbarhet. Er ikke dette nok forutsigbarhet for en reder, så må nok størrelsen på fartøyet og kostnadene senkes. Skal man også i fremtiden ha livskraftige kystsamfunn, er det svært viktig at myndighetene ikke fjerner fisken, selve livsgrunnlaget, fra kysten og kystbefolkningen.
Fisken er felleskapets ressurs, som gir verdiskapning gjennom både arbeidsplasser og bosetting langs kysten. For å sikre at fiskeressursene fortsatt skal ha den verdi den har hatt for kystbefolkningen, også i fremtiden, er det svært viktig at man opprettholder trålerflåtens leverings- og bearbeidingsforpliktelser overfor fiskemottakene langs kysten. De som unndrar seg forpliktelsene må også miste sine torskekvoter.
Kystflåten i samarbeid med fiskemottakene langs kysten har vist seg å være svært dyktig i å forvalte fiskeriressursene på en miljømessig bærekraftig og lønnsom måte.
La det få være slik også i all fremtid.
Norwegian 
English 
