fbpx

Kraften som splitter Norge

En mann ringte meg på kontoret på Norges Miljøvernforbund en dag – en eldre mann. Jeg vet ikke om du har opplevd sånt før, men det var en slik samtale hvor du merker at mannen er snill helt fra andre enden av telefonlinja. Men jeg tror sikkert at du kjenner igjen følelsen, når en venn forteller om noe vondt og du lytter mens du tenker desperat: «Hva skal jeg si?» For han fortalte om hytta si i heia, en times gange fra nærmeste vei, uten strøm og innlagt vann. Her hadde han avlet fram fisk i fjellvannet. Han og sønnen gikk på jakt. Barnebarn skulle arve det. Og nå skal det reises en vindturbin 160 meter unna. Slik splitter vindkraft Norge: noen grunneiere får penger i kassen, mens andre mister det kjæreste de har.

Jeg hadde unnet denne mannen å gå sin alderdom i møte uten å se fjellheimen han elsket, bli sprengt og fylt med betong og 6 meter brede anleggsveier. Ja, det er nesten så jeg ønsker å beskytte våre eldre mot å se dette. Landet med alle naturperlene, landet med den reneste, grønneste kraften som finnes. Landet med arvesølvet – som blir solgt ut av landet nå.

Min egen bestefar og bestemor, som var motstandsfolk under krigen, hva ville de si hvis de fikk et glimt inn i vår tid? Selv risikerte de livet for at Norge skulle være et selvstendig og fritt land, med klare grenser. At Google, Facebook, og tyske selskaper får eie og bygge vindkraftverk på norsk jord, sprenge opp fjellet, grave opp myrer og rasere naturen – det ville de ha vondt for å forstå. Alt det fedrene har kjempet. Mødrene har rett.

Mine besteforeldre elsket naturen. Også de hadde en hytte uten strøm og innlagt vann, hvor vi bodde hver eneste sommer. Da jeg var barn, gledet jeg meg alltid til det var tomt i melkespannet. Da kunne jeg vandre over åsen og rundt vannet, til setra hvor budeia melket for hånd. Hallingskarvet tronet i aftensolen. Utenfor fjøset satte jeg meg og drakk av spannet – varm melk rett fra kua, mens bjellene på dyrene klang.

Et høydepunkt i ferien var når vi kjørte til landhandelen, 15 minutter unna. Besteforeldrene mine lot meg alltid få en is. Og jeg satt og holdt på den på vei hjem, mens jeg klemte ansiktet mot åpningen i bakvinduet og halset etter luft. De var blitt kjederøykere etter krigen.

Du må ikke sove, ble det sagt den gang. Selv om fienden var godt synlig. Hans intensjoner var klare, både i ord og i handling. Hvis de kunne sove den gangen, er det ikke rart at folk kan sove nå. For nå er det ingen soldater i gatene, ingen ukentlig rasjonering av kaffe, poteter, melk og brød.

At strømregningen sender stadig flere under fattigdomsgrensen, merkes kun av dem det gjelder. Og få later til å tenke over om det blir jobber nok til barna våre, eller om de blir erstattet av roboter og automatikk. Få tenker over om de hadde likt det hvis ett av barna må dra ut av landet for å få jobb – kanskje til og med ved lageret til Amazon i Storbritannia, der arbeiderne må gå med et elektronisk bånd rund håndleddet som tar tiden på hvor raskt de jobber, og hvor ofte de går på do. I EU er det tydeligvis greit å behandle folk slik? I hvert fall av de som eier verden. Den «usynlige hånden» som skulle sørge for at markedsøkonomien var en samfunnsnyttig ordning, til det beste for alle, har nå skapt et monopol vi vanskelig kan avvikle.

Eller kanskje er vi slett ikke er så mange som sover? Kanskje det bare er mediene som har feilet totalt i å plukke opp bekymringen og fortvilelsen, til de som evner å se tegnene i tiden. Vi som gjennomskuer løse påstander om klimaet, og forstår at vindkraft er et meningsløst, subsidiert hærverk. Vi som ser med bekymring på Erna Solbergs ritt for suverenitetsavståelse.

Vi deler ut informasjon på sosiale medier, som om de var flyere under en motstandskamp. Informasjon som knapt blir problematisert og debattert i de store mediene. Informasjon som ikke blir sensurert, enn så lenge. Men tegnene i tiden tyder på at det kan være midlertidig.

For det er ikke bare i fjellheimen vår at vi pepres med master. Også i byene dukker de opp. Talløse bomstasjoner og overvåkningskameraer gjør en tur gjennom byen til en lett klaustrofobisk opplevelse. Og 5G-mastene, som skal stå så tett som hver 100. til 200 meter, monteres i det stille.

5G omtales i positive vendinger i mediene, for «vi» skal jo bli verdensledende på dette raske nettet. I kjølvannet vil ting etter ting bli utstyrt med chipper og sensorer, slik at ikke bare alle våre elektroniske apparater, men møbler og klær vil kunne spores, og aktivitet registreres. Byer skal bli «smarte byer», hvor alt går mer og mer på automatikk. Hus skal bli smarte hus. At verdens ledende teknologiekspert, Amy Webb, har uttalt at privatlivet vil være dødt, og at smarte hus vil bli et fengsel vi ikke vil kunne flykte fra – det debatteres ikke i norske medier.

At den ene byen etter den andre sier nei til 5G i Europa, kommer heller ikke på trykk. Selv ikke når Brussel sier nei, og ordføreren uttaler at «Brussels befolkning er ikke prøvekaniner», fordi strålingen fra mastene ikke er testet for helserisiko.

Det er to måter å gjenkjenne en samfunnsfiende på: gjennom hva de sier, og hva de gjør. Jeg vet ikke hvem denne mesterhjernen kan være, som nå lurer land over hele verden til å gå inn i et teknologistyrt samfunn hvor alles personlige data vil registreres kontinuerlig. Det er ikke sikkert han finnes, men han kan lett bli skapt, så lenge politikerne er dumme, uærlige eller begge deler. Og sikkert er det, at hvis vi sover i denne timen, så er sjansen stor for at vi aldri våkner. De samme selskapene som eier vindkraftverk i Rogaland, registrerer alt de fleste av oss skriver på nettet, fortløpende – også i såkalt «private» meldinger. Trusselen mot Norges grenser er både en synlig trussel mot naturen som vi holder så kjær. Og en usynlig, krypende nedrivning av demokratiet og ytringsfriheten.

Hvis historiebøker fremdeles finnes i framtiden, er jeg nysgjerrig på hvordan denne striden vil bli omtalt. Om vindkraft vil stå som kraften som splittet Norge, mellom de som ønsket å bevare landet, og de som hadde sine interesser andre steder. Eller om det vil stå som kraften som virkelig samlet oss. Kraften som vekket motstanden mot våre usynlige herskere. Mot «myndighetene, autoritetene og handelsmennene» nevnt i Efeserne og Johannes’ åpenbaring. Mot de som ødelegger jorden.

Comments are closed.

EnglishNorwegian