En høyst tvilsom rapport, møteinnkallelse med én dags svarfrist – og vips, så får vi nytt avfallsdeponi.

Hva haster sånn, Elvestuen?

 

Av: Ivar Aasgaard Røsand og Morten Walløe Tvedt

 

Ekspertutvalget for reduksjon og behandling av farlig avfall leverte sin sluttrapport mandag 4. november. Rapporten er lang, men dekker mange kompliserte temaer overfladisk. To mulige nasjonale deponier for farlig avfall settes opp mot hverandre: Raudsand i Møre og Romsdal mot Brevik i Porsgrunn. Som attpåklatt lanseres to nye alternativer uten utredning: Mulen i Odda og Gudvangen Stein.

Utvalget gjør ikke selvstendige analyser. I stedet baserer de anbefalingene på uttalelser fra aktører som selv har økonomiske interesser i saken, akjeselskapene deriblant NOAH, Bergmesteren Raudsand og Veidekke. Rapporten legger en rekke føringer som tilsier overkjøring av lokaldemokratiet.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuen har satt sammen utvalget og bestilt rapporten. Tirsdag 12. november la departementet ut informasjon på nettet om et møte i dag, 15. november. Møtet skal avholdes for å få innspill til å velge hvor et nasjonalt deponi skal legges. Men hvor interessert er egentlig statsråd Elvestuen i innspill? De som har rettslig interesse i saken, er ikke spesielt invitert – og det er gitt kun én dags svarfrist for å registrere seg som deltager. I innkallingen varsles det også om at ikke alle deltagerne vil få taletid.

 

Det er tydelig at det haster for regjeringen å ta denne beslutningen nå. Hva slags grunnlag gir så rapporten?

Deponiplanene på Brevik og Raudsand er overflatisk behandlet. Utvalget har ikke engang besøkt Raudsand, til tross for at de konkluderer med at det er velegnet. Hensynet til biologisk mangfold er ikke vurdert på Raudsand, selv om det finnes rødlistede arter i området. Utvalget viser ikke til at fjorden utenfor Raudsand allerede er sterkt forurenset og at det stadig slippes ut metaller fra de enorme mengdene med farlig avfall som tidligere har blitt dumpet, delvis uten tillatelse, i de gamle gruvesjaktene som i dag står under vann. De tar ikke opp konsekvensene av å bygge en dypvannskai ned på opptil 170 meters dyp i sterkt forurensende sedimenter. Utvalgets eneste poeng knyttet til «oppvirvling og spredning av forurensede sedimenter», er at det vil kreve tillatelse fra Miljødirektoratet.

 

Det er overraskende og langt fra holdbart at noe som kaller seg for et ekspertutvalg farer over miljøsituasjonen med harelabb på denne måten.

I rapporten beskrives problemene med utslipp fra dieselkjøretøy som kjører inne i gruvene, mens de ekstra klimautslippene ved transport på skip for frakt av avfall til Raudsand, blir ikke nevnt. Transporten er et tungtveiende argument mot å legge deponiet til Raudsand. I risikoanalysen Norconsult har utarbeidet på oppdrag fra Bergmesteren Raudsand, legges det til grunn at skip med avfall innebærer en risiko for enorme miljøkonsekvenser i tilfellet av havari – men at sannsynlighet for havari er «minimal». Flere hendelser bare det siste året viser at dette er en forutsetning som ikke holder, som da cruiseskipet «Viking Sky» var i havsnød den 23. mars i år.

I konklusjonen for Dalen gruver i Brevik påpekes uenigheten om gruvenes egnethet. Det bærende motargumentet som refereres til er manglende reguleringsplan og overstyring av lokaldemokratiet. For Raudsand sin del tones overstyringen av lokaldemokratiet ned: utvalget nevner ikke at denne lokaliseringen vil innebære like stor grad overstyring, ettersom fylkeskommunen og alle omkringliggende kommuner er mot at deponiet legges til Raudsand.

Reguleringsplanen for Raudsand slik den fremstår nå, kan ikke stadfestes, siden den regulerer tiltak som har effekt inn i en annen kommune – Gjemnes – som ikke har behandlet planen, men snarere har innsigelser til den. Nye Molde kommune, der Nesset vil inngå fra 1. januar, vil få ansvaret for å forvalte dette i fremtiden. De har ikke fått noen mulighet til å uttale seg om reguleringsplanen. Her ser vi hvorfor det haster for regjeringen nå – det er trolig flertall mot Raudsand i nye Molde kommune.

Utvalget viser til en serie med tillatelser som må innvilges for at Raudsand skal kunne velges, som om Miljødirektoratet allerede har behandlet disse sakene. Det har de jo ikke, og det er langt fra sikkert at de faglige konklusjonene fra miljømyndighetene vil gjøre at Raudsand er et mulig alternativ.

Etter at gruvedriften stanset på Raudsand i 1987, har området som ligger ned mot den nasjonale laksefjorden Tingvollfjorden vært åsted for deponi og forsøk på resirkulering av farlig avfall, som også har endt med miljøkriminalitet. Dersom staten legger det nasjonale deponiet på Raudsand, fraskriver den seg ansvar for å rydde opp. Veidekke og Bergmesteren, som tiltakshavere, har tenkt å dekke til enorme mengder med farlig avfall uten å behandle det. Dermed slipper Staten som nåværende eier å rydde opp i gamle synder. «Ekspert»-utvalget nevner ikke den eksisterende forurensingen.

Så igjen: hva haster , og for hvem? I debatten forsøker tiltakshaverne på Raudsand å få alle til å tro at vi jobber under et enormt tidspress fordi deponiet på Langøya blir fullt i 2024. Norges avfall utgjør bare en del av det som årlig deponeres på Langøya. Det vil si at hvis NOAH pålegges å stanse importen av avfall, kan kapasiteten der økes med kanskje fem år. Det gjør at vi kan få på plass en bedre løsning uten å gå på akkord med forvaltningsrettslige regler eller demokratiske prinsipper.

NOAH var en offentlig eid virksomhet til den ble privatisert: Vi har sett på Raudsand tidligere hvor galt det kan gå når private skal drive med avfall uten langsiktige forpliktelser. Staten bør ha ansvar: ta inntekter og avsette dem til fremtidige kostnader ved et deponi. Å la et privat selskap med postboksadresse i Norge og registrering i Luxemburg få ansvaret, innebærer ingen forsvarlig løsning for fremtidens håndtering av farlig avfall.