Er regjeringens hydrogensatsing Titanics siste kursendring mot isfjellet?

Skal dette bli symbolet på norsk energipolitikk?

Den siste tidens strømsjokk har satt en god støkk i den norske befolkningen. For den vanlige mann og kvinne har dette vært en overraskelse som griper direkte inn i deres hverdag og privatøkonomi på en måte de aldri tidligere kunne ha sett for seg. Men er dette egentlig noen overraskelse?

Nei, ikke for oss som har jobbet med miljø- og energisaker en stund. La det ikke være noen tvil. Dette er en planlagt krise. En krise som har vært planlagt og gjennomført med pinlig presisjon. Målet har hele tiden vært å omgjøre energinasjonen Norge, fra å være en uavhengig overskuddsnasjon til å bli en kunstig underskuddsnasjon på kraft. Nå som dette samfunnsskadelige målet, for dem, endelig er i sikte, økes farten.

Norsk energipolitikk er som Titanic. Når isfjellet oppdages, finstiller en kursen rett mot isfjellet og farten økes. Samtidig forteller mannskapet passasjerene at det kommer ny forsyning med is til drinkene deres…

En planlagt krise

Norsk energipolitikk er ikke ødelagt av den siste regjeringen. Den er systematisk og kalkulert blitt ødelagt av de fleste regjeringer og stortingspolitikere gjennom flere tiår. Fra å være en energinasjon med stort årlig overskudd kan vi i all overskuelig fremtid nå se frem til en hverdag med blodige strømpriser, svekket konkurransekraft og press på den enkeltes privatøkonomi. Fra å ha et godt overskudd vi har kunnet eksportere, kommer vi nå til å være prisgitt import fra andre land og skyhøye energipriser, eller så ryker våre siste naturområder og fosser. Det er nemlig her vi aner målet. Mer utbygging. Ikke bare med naturødeleggende vindkraft og havvind, men dette setter også mer press mot våre siste urørte fosser og vassdragsnatur, og ikke minst økt press for å bygge ut usikker atomkraft i Norge.

Når vi nå har fått Titanics isfjell i sikte, burde vi ha lagt om kursen, men det er ikke det regjeringen nå gjør. Å satse store offentlige midler til de verste energisløserne er nøyaktig det motsatte av det en burde ha gjort for å få en allerede skakkjørt energipolitikk over på en bedre kurs. Noe godt klimatiltak er dette så definitivt heller ikke. Det hjelper ikke om hydrogenen kalles «blå» eller «grønn». Å sløse med verdifull energi er dårlig klima- og miljøpolitikk, og det er nettopp det en gjør med å satse på hydrogen.

Energisløsing belønnes

Hydrogen presenteres ofte i flotte glansede presentasjoner som «ren energi», men dette gir ikke noe riktig bilde. Hydrogen er ingen energikilde, men en energibærer på linje med et batteri. Mens en får noenlunde den samme mengden energi ut av et batteri som en brukte til å lade det opp, så blir effekten i en hydrogensyklus svært liten og mye av energien forsvinner underveis. Bruker man hydrogen som drivstoff i en bil, sitter man gjerne igjen med så lite som 30% av den energien en brukte på å produsere den. Hydrogen vil aldri klare å konkurrere i energiutnyttelse med batterier og elmotorer. Ammoniakk er en noe forbedret hydrogensyklus, men allikevel langt fra godt nok.

I en tid der energisløsing og ukontrollert eksport har gitt oss en knapphet og ekstreme energipriser må man legge om kursen og ikke satse på enda mer sløsing. Fra å ha et system der en tidligere har kunnet planlegge energiproduksjonen på forhånd, er man nå prisgitt et bingosystem av en strømbørs der en tapper ned slunkne vannmagasin ytterligere fordi slunkne vannmagasin gir høyere strømpriser og enda mer inntjening når en tømmer de enda mer. Handelen gjennom strømbørsen Nord Pool og enda flere utenlandskabler har gitt oss en selvforsterkende negativ effekt som gir oss mer knapphet og høyere priser.

Når man kobler sammen vårt lille land med gigantiske markeder med betydelig høyere energipriser og samtidig fjerner de fleste restriksjoner på handel frem og tilbake gjennom en kraftbørs er dette oppskriften på en katastrofe. I tillegg har en også jobbet svært så målrettet og effektivt på alle andre måter å tappe det norske energisystemet for verdifull kraft og statskassen for offentlige midler.

Man gir store midler til lite effektive og også skadelige løsninger. Alt som kan svi av et godt energioverskudd har fra myndighetene og energibransjen vært sett som «positivt». Det har ikke manglet på subsidiering og skattefritak til ustabile og dårlige energiløsninger eller til strømkrevende datasenter, Bitcoinfabrikker, batterifabrikker og hydrogenproduksjon. Man har ikke bare gjort en ting galt, men alt som har vært mulig. Det ene skakkjørte tiltaket etter det andre.

Hvorfor har man ikke villet høre på fornuft underveis, og endret kursen deretter? Det er ikke tvil om at alt dette gir store penger til grådige energiselskap, og til utenlandske selskaper og pensjonsfond. Hvem er det egentlig våre myndigheter jobber for? Det norske folket eller kongeriket Norge er det i hvert fall ikke.

Gode energiløsninger boykottes

Hvorfor snakker man ikke lengre om energisparing (ENØK)? Hvorfor fjernet man ENOVA-støtten til varmepumper? I stedet for å gjøre de rette tingene kaster man gjennom ENOVA og andre støtteordninger i stedet bort gode penger på dårlige tiltak. Når ca 50% av energiforbruket i bygninger, både hos bedrifter og private, går til oppvarming. Hvorfor henter man ikke varmen der den er tilgjengelig?

Varmepumper og varme fra under jordoverflaten kunne løst mye av energiproblemene våre. I tillegg er dette løsninger som gir stabilitet og sikkerhet, og der energien ikke trenger å fraktes over lange avstander. Det er jo nettopp ved å frakte mye av energien vår over lange avstander mye av den sløses bort gjennom effekttap. Dess lengre avstand, dess mer forsvinner underveis. Geotermisk og jordvarme/fjordvarme kan være nøkkelen til en stabil fornybar energifremtid. Den har et svært lite naturbeslag og er en god klimaløsning for årene fremover. Vi har jo hatt både mulighetene og kunnskapen i lange tider, men allikevel har man valgt å bare gjøre de gale tingene. Hvorfor? Svaret er nok at man har lyttet til feil råd og latt dyktige lobbyister i skreddersydde dresser få diktere politikken.

Energiforsyningen ødelegges av børs og ustabil energi

Mye av kostnadene til oppgradering av energisystemet har vært drevet av innføringen av mye ny ustabil energi fra bl.a vindkraft. Allerede i sammendraget på Statnetts rapport, «Systemdrifts- og markedsutviklingsplan 2022-2030» skriver de, sitat;

«Ett eksempel på en fellesnordisk utfordring er at det blir det mindre såkalt roterende masse som vann- og kjernekraftverk leverer, når uregulerbar fornybar kraft og import dekker forbruket.»

Når en både her i Norge og i de landene vi har knyttet oss opp til har innfaset en betydelig andel ustabil vindkraft så har dette lagt store belastninger på energisystemet. Her hos oss har dette resultert i store utskiftinger og oppgraderinger av strømnettet. Mye av disse oppgraderingene har kommet som en direkte konsekvens av den ustabile vindkraften, og kostnadene på disse oppgraderingene har havnet i fanget på strømkundene som dyrere nettleie. Dette kommer også i tillegg til alle skattefordelene og tilskuddene vindkraften har vært tilgodesett med fra den norske felleskassa.

Vannkraftens evne til å balansere ut disse ustabile kraftkildene mister denne evnen når vi i tillegg til å balansere vår egen vindkraft også har forpliktet oss til å bruke store deler av den til å balansere det europeiske kraftmarkedet og samtidig har fullstendig frislipp av energihandel på en bingobørs som kun er opptatt av priser og inntjening. Vi kan ikke både elektrifisere alt her hjemme og i Nordsjøen, og i tillegg levere balansekraft og være hele Europas «grønne batteri» samtidig, og samtidig satse på ustabil vindkraft og havvind samtidig som all handel er frisluppet på en bingobørs.

Det blåser mye på torsdag, litt mindre på fredag, og på lørdag er det vindstille. Hvor ble det av fornuften?

En villet politikk?

Når en nå har endret energipolitikken, fra tidligere å ha en stabil forutsigbar og planmessig produksjonsmodell til en modell der en i øyeblikket er avhengig av om vinden blåser eller ei, og med en handelsløsning som kun er opptatt av høyest mulig avkastning, er det ikke det norske folket, klimaet, natur, eller miljø som tjener på dette. De som tjener grovt er også de samme som har fått diktere politikken. Dyr og ustabil kraft i den ene enden, og mest mulig sløsing i den andre har gitt gode vekstvilkår for griske og kyniske aktører. Klimakrisen har de utnyttet til det fulle ved å kalle alt som kan ødelegge et godt kraftsystem og gi dem selv mest mulig avkastning for «grønt», «fornybart» og «klimavennlig».

Svekket privatøkonomi og ødelagt konkurranseevne

Argumentet om at også kommunalt eide energiselskap håver inn mer penger forsvinner når økte strømpriser gir økte driftskostnader i offentlige bygg. Det hjelper heller ikke samfunnet at norske bedrifter får høyere kostnader som resultat av dyrere strøm. Etter å ha ofret flere av våre høyeste fosser og storslåtte vassdragsnatur for at folket skulle få tilgang på en sikker energiforsyning har vi nå ganske effektivt gitt bort vårt beste konkurransefortrinn med en lav strømpris.

Vi har gitt vekk denne konkurransefordelen til nøyaktig de markedene vi konkurrerer mot når vi vil selge det vi produserer her i landet. Samtidig blir vi jevnlig fortalt at vi må bygge ut mer av denne ustabile vindkraften fordi de gir så mange arbeidsplasser. Når vi ser hvem som frakter delene og gjør mesteparten av disse jobbene så er det lite norske arbeidsplasser å spore. I tillegg så gir en økt strømpris til privathusholdninger et ytterligere press på lønnsøkning som igjen fører til inflasjon og en ytterligere nedsatt konkurranseevne.

Det argumenteres stadig for at de mange utenladskablene og overføring av makt innenfor energipolitikken til EU/ACER ikke påvirker strømprisene negativt. Dette er ikke bare usant, men en grov feilinformasjon. Man kan ikke koble et lite energisystem som det norske opp mot det enorme EU-markedet, med en frisluppet bingobørs, og tro at prisnivået ikke skal justere seg til et noenlunde likt nivå. Den norske kraftproduksjonen er altfor liten til å påvirke prisnivået i Europa. Det er det enorme EU-markedet som nå dikterer prisnivået i Norge.

Dårlige løsninger fortsetter å subsidieres

Når det ikke lengre deles ut grønne sertifikater (elsertifikater) til nye vindkraftprosjekt har målet hele tiden vært å gjøre den norske strømmen så dyr at den allikevel er lønnsom å bygge ut selv de mest ulønnsomme prosjektene. I den ene enden har man ødelagt den stabilitet og forutsigbarhet den utbygde vannkraften har gitt oss, og i den andre enden har de sørget for å tappe mest mulig av vårt kraftoverskudd med unødvendige og lite fornuftige tiltak.

Gjennom tilskudd, subsidier og gunstige skattefordeler til åpenbare sløseriprosjekter viderefører man en politikk som tjener de få på bekostning av de mange, og ikke minst også både miljø og klima. Norsk energipolitikk har gjennom flere tiår nå systematisk blitt demontert og ødelagt. Ingen enkeltregjering skal bære denne skylden alene. Dette har de gjennomført kollektivt alle sammen. Resultatene kjenner vi på kroppen nå.

Plaster på beinbrudd

Når norsk energipolitikk nå ligger med brudd i begge ben, kommer den nye regjeringen med et plaster å feste på kinnet. Man senker energiavgiften litt, og gir litt tilskudd til noen, og så forventer man at folket skal være fornøyd med dette. Uten at man griper fatt i de egentlige problemene så blir dette bare verre i tiden som kommer. Første steg for å rydde opp er å ta tilbake all kontrollen over vår egen nasjonale energipolitikk og gå ut av ACER. Dernest så må vi fjerne energiomsetningen fra Nord Pool, eller å legge kraftige reguleringer og føringer på all kraftproduksjon og handel.

Og for å ikke skusle bort de lille restene vi har igjen av natur og miljø med ustabil vindkraft, eller å ødelegge havmiljøet med havvind, så må vi starte med de beste løsningene og ikke alle de dårlige. Få tilbake satsingen på ENØK. Få tilbake støtten til varmepumper. Sett av midler til forskning, utvikling og utbygging av jordvarme/fjordvarme og geotermisk energiproduksjon.

Tapte muligheter eller en ny fremtid?

Det er noe typisk norsk når vi de siste årene heller har latt store deler av offshorekompetansen gå på NAV enn å bruke den til å jobbe med vårt neste industrieventyr, geotermisk energi og varmeutveksling. Vi har vi altfor lang tid skuslet bort en unik mulighet til å utvikle teknologi og løsninger som kan løse mange av energi og klimaproblemene. Er det ikke snart på tide å bruke ressursene våre på de riktige løsningene?

Vi kunne som energinasjon vært i førersetet og våre bedrifter og ingeniører kunne utviklet og eksportert gode løsninger utover i verden. Det er enda ikke for sent, men hvor lenge skal vi holde på med å bygge dyre, ustabile, og lite effektive løsninger som ikke virker når det ikke blåser? Og hvor lenge skal vi holde på med å subsidiere all verdens energisløsende datasenter og Bitcoinfabrikker, ustabil energiproduksjon som ødelegger natur, og hvor lenge skal vi fortsette å satse på lite effektive og energisløsende hydrogenløsninger? Vi har ikke råd til dette, hverken folket, miljøet eller klimaet.

Når Titanic treffer isfjellet er passasjerene definitivt opptatt med noe helt annet enn is til drinken. Skal vi endre kursen nå, eller skal vi fortsette rett mot isfjellet?

Dette sa vi i 2019