Opoftevannet er ett av de siste sammenhengende villmarksområdene i denne delen av Agder – et leveområde for fugl, fisk, insekter og mennesker som søker ro i naturen. Nå står dette unike vannet i fare for å bli redusert til en råvarekilde for industrielt oppdrett. Norges Miljøvernforbund krever at konsesjonssøknaden om vannuttak og regulering av Opoftevannet avslås. Naturen skal ikke betale prisen for dårlig planlegging og skittent spill fra utbyggerne.

For oss i Norges Miljøvernforbund og våre lokale medlemmer er Opoftevannet mer enn en blå flekk på kartet. Det er et levende økosystem og et av de få gjenværende områdene med villmarkspreget natur i regionen. Rundt vannet møter man skogkledte fjell, våtmarker, stille viker og et mangfold av arter som er avhengige av naturlige vannstander og intakte strandsoner. Her finner barn, skoleklasser, turgåere og padlere et landskap som fortsatt bærer preg av å være natur på naturens egne premisser.

Dette er bakteppet når Baring Farsund AS, en del av det store Ugland-konsernet, nå vil gjøre Opoftevannet om til et teknisk vedlegg til sitt oppdrettsanlegg. Vannstanden skal styres etter industriens behov, ikke naturens rytme. En demning ved utløpet, kraftig vannuttak og kunstig regulering skal sikre billig ferskvann til et anlegg som allerede er bygget ut, og det uten at de nødvendige konsekvensene er skikkelig utredet på forhånd.

At dette presenteres som et «ubetydelig» inngrep, er ikke bare faglig uholdbart, det er respektløst overfor naturen og overfor alle som bruker området.

Baring/Ugland innrømmer selv i sin egen søknad at kunnskapsgrunnlaget om naturmangfoldet på land er mangelfullt, og at feltundersøkelser først nå skal gjennomføres. Med andre ord: De ber om tillatelse til å regulere et uregulert vann og et sårbart vassdrag, uten å ha gjort det grunnleggende arbeidet først. Vi kjenner denne metoden igjen: Bygg først, søk etterpå. Press på politikk, administrasjon og media for å få gjennomslag, men la naturen ta risikoen – og fellesskapet ta regningen.

Opoftevannet ligger i et område der sammenhengende «villmarksarealer» allerede er kraftig redusert. De siste «grønne flekkene» på kartet, de siste restene av inngrepsfri natur, brukes i konsesjonssøknaden som argument for at det «uansett ikke er så mye villmark igjen». Det forsøkes fremstilt som om skogsbilveier og et bommet adkomstspor til et offentlig friluftsområde betyr at naturen allerede kan avskrives. Det er en logikk vi tar fullstendig avstand fra. At et friluftsområde er tilrettelagt for allmennheten, gjør det ikke mindre verdifullt – tvert imot.

Laundal og Svindal ved Opoftevannet er levende eksempler på nettopp dette. Her finner vi offentlige friluftsområder, kano-utleie, leirplasser og et nett av stier som brukes av lokale og tilreisende. Skoleklasser overnatter her, barn får sine første naturopplevelser ved vannkanten, og mennesker finner stillhet og ro i et landskap som fortsatt oppleves som villmark. Å redusere dette til «lokal bruk» uten større betydning, slik konsesjonssøker gjør, viser en grunnleggende mangel på respekt

for naturens opplevelsesverdi og for dem som har Opoftevannet som sitt viktigste rekreasjonsområde.

Samtidig underkjennes naturverdiene grovt. Våtmarksområdene ved Opofte og i sørenden av Opoftevannet er livsnødvendige funksjonsområder for fugl, insekter og vannlevende organismer. Produksjonen av insekter og øvrig smådyr i disse sonene er igjen avgjørende for fisk som ørret og den sterkt truede ålen, samt for fugler knyttet til vassdrag og vann. Dette er en naturtype som ikke kan erstattes og som er helt essensiell for de artene som er avhengige av den. Likevel omtales tiltakets konsekvens for økosystemtjenester som «ubetydelig (0)» i søknaden. At søknaden samtidig forutsetter en demning dimensjonert for klimaendringer og vurderer flomtappeluke for å senke vannstanden før store nedbørsmengder, viser hvor alvorlig inngrepet i realiteten er. Man kan ikke både hevde at reguleringen ikke har virkning, og samtidig planlegge omfattende tekniske inngrep nettopp for å håndtere store endringer i vannstand.

For fugler som hekker i våtmark blir kunstig opp- og nedregulering katastrofalt. Reir legges etter naturens vanlige sesongmønstre. Når vannstanden ikke lenger følger årstidene, men industriens produksjonssykluser, vil reir bli oversvømt midt i hekketiden. Planter som er tilpasset en naturlig vannstand vil bli periodevis druknet eller stå tørt fordi strandsonen vaskes ut. Humus og sedimenter skylles bort, og strandsonen blir en livløs, erodert stripe i stedet for et rikt leveområde. Dette er ikke «ubetydelig».

De samme mekanismene vil ramme vassdraget nedstrøms. Åptavassdraget vil få redusert og mer uforutsigbar vannføring, med blokkmark som i dag er passérbar for ål i perioder med naturlig overskuddsvann, men som vil bli et effektivt hinder når vannføringen styres etter industriens behov. De gode gyteområdene for anadrom fisk i Strupåna opp til Åptafossen er avhengige av stabil ferskvannstilførsel for å hindre inntrenging av saltvann i kritiske perioder. Når befruktet rogn ligger i substratet, kan endret vannføring og saltvannsinnsig være forskjellen på liv og død for nye fiskegenerasjoner.

Kjernen i denne saken er enkel: Baring/Ugland vil skyve sine kostnader og risiko over på naturen. Da Konsesjonen for oppdrettsanlegget i Farsund ble gitt i 2021, var planen å skaffe ferskvann ved avsalting av sjøvann. Det var en forutsetning som gjorde det mulig å drive uten å ødelegge et uregulert vassdrag. Nå har selskapet ombestemt seg fordi strømprisene er uforutsigbare og energisparing står på agendaen. Løsningen blir å hente «gratis» vann fra et sårbart natur- og friluftsområde, og la Opoftevannet og Åptavassdraget ta støyten.

Det er ikke naturens ansvar å løse konsekvensene av dårlig planlegging i et konsern. Det er ikke lokalbefolkningens friluftsområde som skal ofres fordi en industriaktør vil sikre seg billigere drift. Og det er ikke truede arter og sårbare økosystemer som skal være prøveklut for en umoden konsesjonssøknad med åpenbare kunnskapshull.

Norges Miljøvernforbund krever at søknaden om vannuttak og regulering av Opoftevannet avslås. Ikke fordi vi er motstandere av all næringsvirksomhet, men fordi denne søknaden er et lærebokeksempel på hvordan natur blir behandlet som restareal og gratis ressurs – og på hvordan utbyggere forsøker å omdefinere alvorlige inngrep til «ubetydelige» påvirkninger.Det hører også med til historien at Baring/Ugland har alle muligheter til å drive sitt anlegg videre med saltvann, slik de allerede har gjort, og de kan kjøpe inn smolt fra andre anlegg dersom de ikke ønsker å investere i avsalting. Det de ikke har rett til, er å kreve at et uregulert vassdrag med store natur- og friluftsverdier skal bygges ned for å maksimere deres egen økonomiske gevinst.

Miljøvernforbundet står på naturens side i denne saken, og vi står på lag med våre medlemmer og alle som bruker og elsker Opoftevannet slik det er i dag. Villmarkspregede områder som dette er ikke fornybare i politiske tidsperspektiv. Når de først bygges ned, er de i praksis tapt for generasjoner.

Naturen har allerede gitt mer enn nok. Nå er det på tide at utbyggerne tar sin del av ansvaret og lar Opoftevannet være i fred.

• NMFs høringsuttalelse
• NMF Agder fylkeslags høringsuttalelse
• Konsesjonssak – NVE