Torsdag 3. september var vi i Norges Miljøvernforbund (NMF) på befaring ved Karljohansvern i Horten. Bakgrunnen var en sak som i sommer vakte oppsikt, etter at Horten kommune tok hånd om deler av en samling på 17 fartøy som lå i området.

Omtrent halvparten av fartøyene ble destruert etter kommunens vurdering av at de utgjorde en risiko for havneområdet og det marine miljøet. Saken er nå til behandling i rettsapparatet og vi følger saken med interesse. Den reiser prinsipielle spørsmål om hvor langt en kommune kan gå når andres eiendom utgjør en fare for miljøet, men også om hvilket ansvar båteiere har for å sørge for at fartøyene deres ikke blir liggende og forfalle.

For oss er det siste særlig viktig. En båt som ikke lenger er sjødyktig, kan raskt gå fra å være et forsømt stykke eiendom til å bli et miljøproblem. Når et fartøy tar inn vann og synker, kan drivstoff, olje, batterier, plast, maling og annet avfall havne direkte i sjøen. På Karljohansvern står det fortsatt flere fartøy igjen. En av dem er en seilbåt som etter opplysningene vi fikk på stedet, er i svært dårlig forfatning.

Vi var også i kontakt med Horten Havn under befaringen. På grunn av den pågående rettsprosessen ønsket havnen ikke å kommentere saken nærmere.

Horten-saken er langt fra et isolert tilfelle. Vi i NMF har gjennom flere år jobbet med problematikken rundt båter og mindre fartøy som blir liggende over lang tid uten tilstrekkelig tilsyn. Det gjelder alt fra mindre fritidsbåter til større fartøy på opp mot 100 fot. På landsbasis er det anslått at så mange som 5000 herreløse båter går tapt eller synker hvert år.

Felles for mange av sakene er et kjent mønster: En båt blir liggende. Eieren følger ikke opp vedlikeholdet. Fartøyet begynner å ta inn vann eller forfalle, og etter hvert står kommunen eller havnemyndighetene overfor et langt vanskeligere og dyrere problem enn de ville hatt dersom det ble grepet inn tidligere. I enkelte tilfeller er eieren vanskelig å få tak i. I andre tilfeller mangler eieren økonomisk evne eller vilje til å ta ansvar for fartøyet.

Da blir spørsmålet: Hvem tar regningen når båten til slutt synker?

Et eksempel er fartøyet Bibben, som sank i Glomma i mars 2026. Vi hadde allerede i 2024 og 2025 advart om faren for at fartøyet kunne gå ned. Etter vår vurdering burde det vært tatt grep mens fartøyet fortsatt lå flytende – for eksempel ved å få det på land, inn i en slipp eller på annen måte sørge for at det ikke kunne synke. Det skjedde derimot ingenting og nå ligger Bibben på bunnen av Glomma. Kostnadene knyttet til håndteringen av havariet er kommet opp i rundt tre millioner kroner. Dette illustrerer et grunnleggende problem: Ikke bare blir det dyrere å håndtere, men det oppstår også et fullstendig forebyggbart miljøproblem.

Et føre-var-tiltak mens fartøyet fortsatt var flytende ville etter vår vurdering kunne kostet en brøkdel av dagens regning, samtidig som man kunne unngått forurensningen og forsøplingen som følger med et sunket fartøy.

NMF tok allerede i august 2023 opp problemstillingen med regjeringen. I et brev til myndighetene ba vi om bedre virkemidler for å kunne håndtere fartøy som står i fare for å synke. I slutten av juli 2026 ble Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen intervjuet om situasjonen i Horten. I intervjuet ble behovet for at båteiere selv tar ansvar for fartøyene sine løftet frem, samtidig som regjeringen har tatt initiativ til et nasjonalt båtregister.

NMF mener dette initiativet delvis er inspirert av problemstillingen vi løftet overfor regjeringen allerede i 2023. Et båtregister kan gjøre det enklere å plassere ansvaret hos eierne og følge opp fartøy som blir liggende uten tilsyn. Samtidig må registrering kombineres med tydelige regler og effektive virkemidler for å gripe inn før båtene ender på havbunnen.

For oss handler dette ikke om å gi kommunene frie tøyler til å fjerne folks eiendom. Det handler om å finne et regelverk som gjør det mulig å reagere før en miljøfarlig situasjon oppstår, samtidig som eiere får et tydelig ansvar for å holde fartøyene sine i forsvarlig stand.

Når et fartøy først ligger på havbunnen, er handlingsrommet mindre, kostnadene høyere og miljøskadene vanskeligere å reversere. Vi mener derfor at ansvaret må plasseres tydeligere hos fartøyeierne, samtidig som kommunene og havnemyndighetene må ha effektive juridiske og praktiske verktøy for å gripe inn når eiere ikke følger opp.

Forlatte og synkeferdige båter er ikke bare et spørsmål om rot i havnen. De kan bli en kilde til marin forsøpling og forurensning og i verste fall en svært dyr regning som til slutt må betales av fellesskapet.

NMF vil følge både Horten-saken og den videre utviklingen i arbeidet med å gi myndighetene bedre muligheter til å håndtere synkeferdige fartøy.