Mer enn ett døgn etter at myndighetene gjennomførte rotenonbehandling av tre tjern på Østlandet, ble det fortsatt filmet store mengder levende fisk med tydelige tegn til alvorlig lidelse. I Verpentjerna i Asker ble det dokumentert fisk i dødskamp så sent som over fire døgn etter behandlingen.
Norges Miljøvernforbund har mottatt en rekke videoopptak som viser de alvorlige konsekvensene av giftbruken, og politianmelder nå behandlingen. Forbundet stiller kritiske spørsmål ved både tidspunktet, doseringen og gjennomføringen av et inngrep som ikke bare rammer den fremmede fiskearten myndighetene ønsker å bekjempe, men også andre fiskearter og alle andre organismer som puster med gjeller. Blant artene vi vet blir rammet, er den sterkt truede europeiske ålen (Anguilla anguilla).
I begynnelsen av november 2026 ble Verpentjerna i Asker, Molbekktjern i Moss og Stuvstjern i Lier behandlet med rotenon. Formålet var å bekjempe den fremmede fiskearten rødgjellet solabbor (Lepomis gibbosus), samt karpe der denne forekommer. Tillatelsen ble gitt av Miljødirektoratet i oktober 2025, til tross for sterke innvendinger fra Norges Miljøvernforbund og andre som advarte mot konsekvensene for dyrelivet og økosystemene i de aktuelle vannene.
Nå, over ett år etter at tillatelsen ble gitt, har behandlingen blitt gjennomført. Det som møter oss i etterkant, er dypt urovekkende.
Gjennom helgen har Miljøvernforbundet fått tilsendt en rekke videoopptak av levende fisk som viser tydelige tegn til alvorlig lidelse lenge etter at giftstoffet ble tilført vannene. Flere opptak viser fisk som fortsatt er i live mer enn 24 timer etter behandlingen, og i Verpentjerna er det dokumentert levende fisk med tydelig alvorlig lidelse mer enn fire døgn etter at behandlingen ble gjennomført.
Det er vanskelig å forstå hvordan en slik langvarig dødskamp kan aksepteres som en del av offentlig Norsk naturforvaltning.
Respekten for livet
For Miljøvernforbundet handler denne saken ikke bare om hvorvidt myndighetene lykkes med å utrydde en fremmed fiskeart. Det handler om hvordan dyrene blir drept, hvilke andre arter som ofres underveis, og om det er forsvarlig å bruke en så omfattende giftbehandling i norsk natur. For midt i alle fagrapportene, giftkonsentrasjonene og forvaltningens beregninger er det noe grunnleggende som ser ut til å ha gått tapt: Respekten for livet. For dette handler ikke om en viss mengde fisk som skal fjernes fra et vann, eller om tall i en rapport som skal vise hvor vellykket en bekjempelsesaksjon har vært. Det handler om levende, følende skapninger. Om hvert eneste individ som svømte i disse tjernene, som kjempet for å overleve, og som aldri hadde noen mulighet til å unnslippe giften menneskene spredte i hjemmet deres. Fisk er ikke følelsesløse organismer som kan reduseres til en bestand eller en uønsket art. De er dyr med evne til å oppleve smerte og lidelse, og de er omfattet av dyrevelferdslovens krav om respekt for dyrs egenverdi og beskyttelse mot unødige påkjenninger og belastninger. Når vi ser opptakene av fisk som fremdeles kjemper for livet mer enn ett døgn etter behandlingen, og enkelte så sent som fire døgn senere, er det umulig å ikke spørre seg hva slags forhold vi egentlig har fått til naturen rundt oss. Når sluttet vi å se det enkelte livet bak begreper som fremmedart, bekjempelse og bestandsregulering? Et dyr lider ikke mindre fordi det er lite, fordi det lever under vann, eller fordi vi mennesker har bestemt at arten ikke hører hjemme der. Smerten tilhører individet, ikke bestanden. Og den lidelsen blir ikke mindre virkelig av at den foregår under en vannoverflate vi sjelden ser ned gjennom. Ekte naturkjærlighet handler ikke bare om å bevare arter og økosystemer på papiret. Den handler også om medfølelse med skapningene som lever der, om ydmykhet overfor liv vi ikke fullt ut forstår, og om viljen til å beskytte også de dyrene som aldri kan gjøre sin lidelse synlig for oss. Vi kan ikke kalle oss naturens beskyttere dersom vi samtidig lukker øynene for lidelsen vi selv påfører den.
En langsom død i myndighetenes regi
Rotenon er en kraftig gift som hemmer cellenes energiproduksjon. Hos fisk tas stoffet effektivt opp gjennom gjellene og fører etter hvert til svikt i livsviktige funksjoner. Giften brukes nettopp fordi den er effektiv til å drepe fisk.
Men effektivitet som fiskegift er ikke det samme som en rask eller dyrevelferdsmessig forsvarlig avliving.
Videoopptakene Miljøvernforbundet har mottatt, viser levende fisk med tydelige tegn til alvorlig lidelse lenge etter at behandlingen ble gjennomført. Det er ikke snakk om enkelte minutter eller timer etter at giften ble tilsatt. Vi snakker om fisk som fortsatt var i live mer enn ett døgn senere, og i Verpentjerna så sent som over fire døgn etter behandlingen.
Det er viktig å understreke at opptakene ikke nødvendigvis dokumenterer hvor lenge hvert enkelt individ har vært eksponert for rotenon. De dokumenterer imidlertid at behandlingen ikke hadde ført til at all fisk var død, selv etter svært lang tid. Fisk som fortsatt viser tegn til alvorlig forgiftning flere døgn etter et tiltak som har til hensikt å ta livet av dem, reiser alvorlige spørsmål om dyrevelferd og forsvarlig gjennomføring.
Det kan tenkes at enkelte fisk har oppholdt seg i områder med lavere giftkonsentrasjon og derfor først blitt eksponert senere. Men en slik forklaring fritar ikke de ansvarlige fra å undersøke hvorfor levende fisk fortsatt viste alvorlige symptomer så lenge etter behandlingen. Tvert imot reiser det spørsmål om hvor jevnt giften ble fordelt, om doseringen var tilstrekkelig, og hvordan behandlingen ble overvåket.
En eventuell forsinket eksponering gjør heller ikke lidelsen mindre alvorlig for fisken som rammes.
Miljøvernforbundet har gjennom mange år vært kritisk til rotenonbruk og har også tidligere observert langvarige dødsforløp i forbindelse med slike behandlinger. Dette er derfor ikke en problemstilling vi mener myndighetene kan avfeie som en uventet enkelthendelse.
Når det offentlige beslutter å forgifte et helt vann med det uttrykkelige formålet å drepe dyrene som lever der, må det stilles strenge krav til gjennomføringen. Det må være mulig å dokumentere ikke bare at behandlingen har ønsket effekt, men også hvordan dyrene påvirkes og hvor lenge de utsettes for lidelse.
Hvor lenge skal et dyr måtte kjempe for livet før en avlivningsmetode blir vurdert som uforsvarlig?
Rotenon rammer ikke bare solabboren – det rammer alt liv som puster med gjeller
Et av de mest alvorlige forholdene ved rotenonbehandling er at giften ikke skiller mellom den fremmede fiskearten myndighetene ønsker å bekjempe, og de øvrige fiskene som lever i vannet.
Solabboren er målet. Men abbor, mort, sørv, karuss, ørret og andre fiskearter som måtte befinne seg i de behandlede vannene, blir også rammet. Det samme gjelder ål.
Og konsekvensene stopper ikke ved fiskene.
Rotenon påvirker også andre vannlevende organismer som tar opp stoffet fra vannet, blant annet flere grupper gjelleåndende insekter og andre virvelløse dyr. Hvor hardt de ulike artene rammes, varierer med art, livsstadium, konsentrasjon og eksponeringstid. Enkelte organismer kan overleve og senere bidra til reetablering, mens andre kan få bestandene kraftig redusert.
Det er dette Miljøvernforbundet ønsker å synliggjøre når vi snakker om alt liv som puster med gjeller. Rotenon er ikke en målrettet behandling som bare fjerner én uønsket art. Det er et giftinngrep som rammer langt bredere enn fisken myndighetene har bestemt seg for å utrydde.
Et tjern er heller ikke bare en samling fiskearter. Det er et sammensatt økosystem der små krepsdyr, insektlarver, bunndyr, fisk, amfibier, fugler og andre organismer inngår i et nettverk av næringsforhold og gjensidige avhengigheter. Når fiskebestandene fjernes og deler av det øvrige dyrelivet samtidig påvirkes, griper man inn i langt mer enn forekomsten av én fremmed art.
Myndighetene viser gjerne til at rotenon brytes ned og at mange organismer kan komme tilbake. Men at et giftstoff etter hvert forsvinner fra vannet, betyr ikke at konsekvensene for økosystemet automatisk er borte. Det betyr heller ikke at alle arter, bestander og økologiske funksjoner blir gjenopprettet slik de var før inngrepet.
For Miljøvernforbundet er det et grunnleggende problem at slike behandlinger omtales som naturforvaltning uten at hele omfanget av ødeleggelsene får tilsvarende oppmerksomhet.
Den sterkt truede ålen blir også drept
Særlig alvorlig er konsekvensene for europeisk ål (Anguilla anguilla).
Det er et alvorlig paradoks dersom norsk naturforvaltning på den ene siden arbeider for å beskytte truede arter, mens den på den andre siden tillater omfattende giftbehandling som også kan ta livet av nettopp disse artene.
Hvorfor ble behandlingen gjennomført så sent på året?
Tidspunktet for rotenonbehandlingen er et annet forhold Miljøvernforbundet mener må undersøkes grundig.
Behandlingen ble gjennomført i begynnelsen av november, på en tid av året da vanntemperaturen normalt er betydelig lavere enn i sommerhalvåret. Temperatur har betydning både for fiskens fysiologi, giftens virkning og hvor raskt rotenon brytes ned i vannet.
Ved lave temperaturer kan fiskens stoffskifte og gjelleaktivitet være redusert, noe som kan påvirke opptaket av rotenon og tiden det tar før giften får dødelig virkning. Samtidig kan nedbrytningen av rotenon gå langsommere i kaldt vann, slik at giftstoffet kan forbli aktivt over lengre tid.
Det er derfor ikke tilstrekkelig å anta at en bestemt dosering gir samme resultat uavhengig av årstid og vanntemperatur.
Miljødirektoratets tillatelse fra oktober 2025 åpnet for bruk av CFT-Legumin med en angitt behandlingskonsentrasjon på 60 mikrogram per liter vann. Miljøvernforbundet mener det nå må legges frem dokumentasjon på hvilken konsentrasjon som faktisk ble oppnådd, hvilke temperaturforhold som gjaldt under behandlingen, og hvordan disse forholdene ble vurdert i planleggingen.
Når levende fisk fortsatt viser tegn til alvorlig lidelse mer enn ett døgn etter gjennomført behandling, og enkelte fisk fortsatt er i live flere døgn senere, er det nødvendig å undersøke om gjennomføringen var tilstrekkelig tilpasset de faktiske forholdene.
Vi mener også det må stilles spørsmål ved hvilke kontrollrutiner som ble benyttet, og om det ble gjennomført systematiske observasjoner av fiskens reaksjoner og dødsforløp.
Det holder ikke å dokumentere hvor mye gift som ble brukt. Myndighetene må også kunne redegjøre for hvordan behandlingen faktisk virket.
Miljøvernforbundet advarte før tillatelsen ble gitt
Allerede under høringsprosessen i 2025 krevde Norges Miljøvernforbund at planene om rotenonbehandling skulle stanses.
I vår høringsuttalelse påpekte vi at vannene ikke bare inneholdt solabbor og karpe, men også andre fiskearter og et rikt dyreliv. Vi advarte mot konsekvensene for gjelleåndende organismer, viste til opplysninger om rødlistet ål og stilte spørsmål ved om naturverdiene i vannene var tilstrekkelig kartlagt.
Vi stilte også spørsmål ved hvorfor myndighetene skulle velge en metode som rammer så bredt, fremfor å undersøke mer skånsomme alternativer.
Til tross for innvendingene ble tillatelsen gitt.
Opprinnelig omfattet søknaden fire tjern, men Trollbergtjern i Indre Østfold ble senere tatt ut av behandlingsplanene som følge av usikkerhet om forekomsten av solabbor. Dette viser at kunnskapsgrunnlaget faktisk hadde betydning for hvilke vann som skulle behandles.
Miljøvernforbundet mener det samme kravet til kunnskap må gjelde for alle artene som risikerer å bli drept eller skadet av behandlingen.
Det er ikke tilstrekkelig å kartlegge den fremmede arten man ønsker å fjerne, dersom man samtidig mangler en fullgod oversikt over artene man risikerer å utrydde lokalt.
Når myndighetene først har fått konkrete advarsler om risikoen, må det også kunne forventes at disse følges opp med grundige undersøkelser og dokumenterte vurderinger.
Hvorfor ikke prøve mindre inngripende metoder?
Norges Miljøvernforbund bestrider ikke at fremmede arter kan skape problemer for norsk natur. Rødgjellet solabbor er en fremmed fiskeart med potensial for negative økologiske konsekvenser, og spredning til nye vannforekomster må tas på alvor.
Men erkjennelsen av et problem innebærer ikke at enhver bekjempelsesmetode automatisk er forsvarlig.
Miljøvernforbundet har etterlyst grundigere vurderinger av alternative tiltak, blant annet målrettet utfisking med garn, ruser og feller, samt andre metoder tilpasset de enkelte vannene. I mindre vannforekomster kan også vannstandssenkning eller tørrlegging være aktuelt å vurdere, selv om slike tiltak i seg selv kan ha betydelige miljøkonsekvenser.
Myndighetene har vurdert alternativer og konkludert med at de ikke var tilstrekkelig effektive eller ville medføre større økologisk belastning. Miljøvernforbundet mener likevel det må være mulig å etterprøve hvor grundige disse vurderingene har vært, hvilke forutsetninger de bygger på, og om mindre inngripende metoder kunne vært prøvd før man valgte kjemisk behandling.
En metode som tar livet av samtlige fiskearter i et vann, kan ikke vurderes utelukkende etter hvor effektivt den fjerner målarten. Også belastningen på øvrige arter, dyrevelferden og de langsiktige konsekvensene for økosystemet må inngå i regnestykket.
Vi mener dessuten at faren for ny introduksjon må tas på alvor. Fremmede fiskearter kan spres gjennom menneskelig aktivitet, og forskning har også vist at egg fra enkelte fiskearter kan overleve passasje gjennom fuglers fordøyelsessystem. Det betyr ikke at slik spredning er dokumentert for solabbor i disse tjernene, men det understreker behovet for å undersøke relevante spredningsveier og hvordan ny etablering skal forebygges.
Dersom risikoen for ny introduksjon ikke håndteres, kan man i verste fall ende med å ha forgiftet et helt vann uten å ha sikret en varig løsning.
Hva skjer med økosystemet etter at giften er borte?
Rotenonbehandling fremstilles ofte som et midlertidig inngrep fordi giftstoffet etter hvert brytes ned. Men et økosystem består ikke bare av vannkjemi. Det består av levende organismer, næringskjeder, lokale bestander og samspill som er utviklet over lang tid.
Når fiskebestandene fjernes, endres også forholdene for artene som lever av fisk, konkurrerer med fisk eller selv utgjør næringsgrunnlaget for andre organismer. Når deler av
bunndyrfaunaen og de øvrige vannlevende organismene samtidig påvirkes, kan konsekvensene bli enda mer omfattende.
At arter kan vandre inn igjen eller reetablere seg over tid, er ikke det samme som at det opprinnelige økosystemet automatisk blir gjenopprettet.
Miljøvernforbundet mener derfor det må stilles langt tydeligere krav til kartlegging før behandling og oppfølging etterpå. Hvilke arter fantes i vannene før giften ble tilsatt? Hvilke bestander ble rammet? Hvordan skal man undersøke om økosystemene kommer tilbake, og hva skal gjøres dersom de ikke gjør det?
Særlig viktig er dette for arter som har begrenset evne til å reetablere seg, eller som allerede er truet.
For den europeiske ålen er det eksempelvis ikke tilstrekkelig å anta at nye individer en gang i fremtiden kan vandre inn i et behandlet vann. Dersom ål blir drept, er det individer fra en allerede sterkt presset bestand som går tapt.
Miljøvernforbundet etterlyser derfor en konkret og etterprøvbar plan for hvordan de økologiske konsekvensene av behandlingen skal kartlegges, overvåkes og håndteres.
Mangeårig kritikk av rotenon som forvaltningsverktøy
Norges Miljøvernforbund har i flere tiår vært blant de tydeligste kritikerne av rotenonbruk i norske vassdrag.
Allerede i 2012 publiserte vi en omfattende rapport om rotenonbehandling i Norge. Rapporten tok opp konsekvensene for økosystemene, spørsmål knyttet til forvaltningens valg av metoder, økonomiske interesser og behovet for alternative løsninger.
Rapporten ble skrevet i en annen forvaltningssituasjon og omhandlet i stor grad bekjempelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. De historiske vurderingene kan derfor ikke uten videre overføres til dagens behandling av solabbor. Likevel er flere av de prinsipielle spørsmålene de samme: Hvor omfattende økologiske inngrep skal aksepteres for å bekjempe én art, og hvem kontrollerer at konsekvensene står i rimelig forhold til den forventede gevinsten?
Miljøvernforbundet mener at rotenon altfor ofte blir presentert som et effektivt og nødvendig tiltak, mens oppmerksomheten omkring dyrelidelse, tap av andre arter og de samlede økologiske konsekvensene blir for liten.
Vi mener også det er behov for større åpenhet om de faglige og økonomiske rollene knyttet til planlegging, rådgivning, levering og gjennomføring av slike behandlinger. Når de samme fagmiljøene har sentrale roller i vurdering og utførelse av tiltak, er uavhengig kontroll og etterprøvbar dokumentasjon særlig viktig.
Det må være mulig å stille kritiske spørsmål ved etablerte metoder uten at kritikken avfeies som motstand mot bekjempelse av fremmede arter.
For oss handler dette om hvordan vi velger å forvalte naturen, og hvor langt vi er villige til å gå for å oppnå et bestemt resultat.
Politianmelder behandlingen og krever svar
Norges Miljøvernforbund politianmelder nå rotenonbehandlingen av de tre tjernene. Bakgrunnen er særlig den tilsendte videodokumentasjonen av levende fisk med tegn til alvorlig lidelse lenge etter at behandlingen ble gjennomført, sett i sammenheng med spørsmålene om tidspunkt, dosering, gjennomføring og konsekvensene for øvrig dyreliv.
Opptakene viser fisk i dødskamp mer enn 24 timer etter behandlingen, og i Verpentjerna er det dokumentert levende fisk med tegn til alvorlig lidelse så sent som over fire døgn etter at giften ble tilført vannet. Miljøvernforbundet mener dette er forhold som krever en grundig og uavhengig etterforskning.
Vi mener det er grunnlag for å undersøke om behandlingen er gjennomført i samsvar med kravene til forsvarlig håndtering og avliving av dyr, og om de ansvarlige har gjort tilstrekkelige vurderinger for å begrense unødvendig lidelse.
Miljøvernforbundet forventer at det innhentes dokumentasjon på de faktiske vanntemperaturene, doseringen, giftkonsentrasjonene, behandlingsforløpet og kontrollrutinene. Vi mener det også må undersøkes hvilke arter som ble rammet, og var til stede i de behandlede vannene.
En offentlig tillatelse er ikke et frikort til å gjennomføre et tiltak uten ansvar for konsekvensene. At rotenonbehandlingen var godkjent, betyr ikke at spørsmål om dyrevelferd og forsvarlig gjennomføring er ferdig behandlet.
Det er nettopp derfor saken må undersøkes.
Når naturforvaltning blir et spørsmål om å forgifte naturen
Det er et grunnleggende paradoks i denne saken. Myndighetene ønsker å beskytte naturen mot en fremmed fiskeart, men velger en metode som samtidig rammer de øvrige fiskene og en rekke andre gjelleåndende organismer i vannet.
Blant artene som risikerer å bli rammet, finnes også europeisk ål, en art som allerede er sterkt truet i Norge og kritisk truet globalt.
Når vi i tillegg mottar videoopptak av fisk som fortsatt viser tegn til alvorlig lidelse mer enn 24 timer etter at giften ble tilsatt, og i enkelte tilfeller flere døgn senere, mener vi det er all grunn til å stille spørsmål ved om dette virkelig er en akseptabel måte å drive naturforvaltning på.
Miljøvernforbundet aksepterer ikke at hensynet til én uønsket art skal gjøre lidelsene til alle de andre dyrene usynlige. Vi aksepterer heller ikke at omfattende inngrep i levende økosystemer skal omtales som vellykkede uten at konsekvensene for naturen som helhet blir dokumentert og vurdert.
Dette handler ikke bare om solabbor. Det handler om fiskene som ikke skulle bekjempes, om den sterkt truede ålen, om de små organismene som lever under vannoverflaten, og om alt det andre livet som rammes når rotenon spres i et økosystem.
Det handler også om et helt grunnleggende spørsmål: Skal vi virkelig beskytte naturen ved å forgifte den?
Norges Miljøvernforbund mener svaret må være nei. Vi krever at forholdene rundt behandlingen blir grundig etterforsket, og at myndighetene tar et langt større ansvar for både dyrevelferden og de økologiske konsekvensene av rotenonbruk i norsk natur.
