Tilskuddsordningen for forebyggende og konfliktdempende tiltak (FKT) skulle dempe rovdyrkonflikter og sikre både dyrevelferd og naturmangfold. I dag brukes hundrevis av millioner kroner til å bygge opp jaktapparatet og beskytte én part i konflikten: beitenæring og jaktinteresser. Det er på tide å kalle ordningen det den faktisk har blitt.
FKT-ordningen ble etablert med et tilsynelatende edelt mål: å begrense tap av husdyr til rovvilt og dempe ulemper for lokalsamfunn. Forskriften snakker om «forebyggende tiltak» og «konfliktdempende tiltak». På papiret høres det balansert og ansvarlig ut. Men tallene og praksis forteller en helt annen historie.
NIBIO har vist at av nær 500 millioner kroner i FKT-midler (2013–2019), går brorparten til beitenæringene. Minst 76 prosent av midlene havner der. Skadefelling alene har mottatt over 150 millioner. Drift av rovviltnemndene stikker av med rundt 15 prosent. De såkalte konfliktdempende tiltakene utgjør en liten restpost.
Når man leser tildelingslistene og ser hva midlene faktisk brukes til, blir bildet klokkeklart:
FKT-ordningen er i praksis blitt en finansieringsordning for jakt og rovviltuttak. Vi snakker om midler til kommunale fellingslag, kurs og utstyr for jegere, åtebuer for jervejakt, skytekinoer og «tilrettelegging for fremtidig skadefelling». Vi ser store beløp til Norges Jeger- og Fiskerforbund for «rovviltprosjekter» og jakttilpassing, mens prosjekter fra verneorganisasjoner – som Naturvernforbundet, NOAH, Foreningen Våre Rovdyr – blir avvist eller får små symbolske beløp.
Hvordan kan dette kalles «konfliktdemping»?
Konflikten handler ikke om «menneske vs. rovdyr». Den handler om interesser vs. interesser: de som vil bevare levedyktige rovdyrbestander, og de som vil begrense dem mest mulig. Når FKT-midlene systematisk havner hos sistnevnte, og vernesiden nesten ikke slipper til, er det ikke en nøytral ordning. Det er staten som tar side – og betaler for det.
På toppen av dette brukes FKT-potten til å smøre selve forvaltningsapparatet. Rovviltnemndene og Statsforvalterne skal etter forskriften «bidra til å dempe konflikten». I realiteten sitter de i en nøkkelposisjon hvor de både fordeler midlene og bestemmer hva som regnes som «konfliktdempende». Det gir en forvaltningsmessig skjevhet som er alt annet enn tillitsskapende.
Samtidig blir reell forebygging – det som faktisk kunne redusert tap uten å skyte flere rovdyr – systematisk underprioritert. Tidlig nedsanking, forsinket slipp, rovdyrsikre gjerder, vokterdyr, godt tilsyn og seriøs tilpasning av driftsform ligger der, som legitime tiltak i forskriften. Men hvor ofte ser vi storsatsing på dette, sammenlignet med det som i praksis er jaktstøtte?
Det mest alvorlige er likevel det økologiske og dyrevelferdsmessige perspektivet. Vi snakker om rødlistede rovdyrarter, naturmangfoldlovens krav om å sikre levedyktige bestander, og dyrevelferdslovens prinsipp om at dyr har egenverdi. Samtidig pumpes betydelige offentlige midler inn i et system som holder bestandene nede, og som gjør skadefelling og ekstraordinære uttak til nesten rutinemessige verktøy. Det er uforenlig med både naturfaglig kunnskap og internasjonale forpliktelser.
FKT-ordningen er kort sagt på kollisjonskurs med sitt eget formål.
Hvis vi mener alvor med naturmangfold, dyrevelferd og konfliktløsning, må vi våge å si det:
Dagens bruk av FKT-midlene er faglig skjev, politisk urettferdig og demokratisk problematisk.
Det trengs en grunnleggende gjennomgang og omlegging:
- Skadefelling og lisensjakt må ut av FKT-ordningen og vurderes strengt og separat.
- Midlene må styres mot reell forebygging i drifta, ikke jaktinfrastruktur.
- Konfliktdempende midler må gå til tiltak som faktisk demper konflikt mellom mennesker – kunnskapsprosjekter, dialog, undervisning – og fordeles likt mellom verne- og næringsinteresser.
- Prioriteringene må bli transparente og etterprøvbare, så vi kan se om ordningen leverer det den lover.
I dag gjør den ikke det. Og det er på tide at vi slutter å kalle jaktfinansiering for «konfliktdemping».
