NMF er grunnleggende for jakt, både som høsting og bestandsregulering.  Forutsetningen er at det jaktes på bestander som tåler beskatning.  Likevel, er det et spørsmål som tvinger seg frem her:  Er naturen vår – og alt livet i den – til salgs til høystbydende?

Vi stiller dette spørsmålet, fordi noe er i ferd med å endre seg. Den tradisjonelle norske jegeren og dennes høsting av naturens overskudd, er satt under kraftig press fra stadig flere svært betalingsvillige utenlandske «jegere». 

La oss se litt på Villreinen først: Fakta, dårlig tilstand, stor fragmentering og trafikken den møter i villreinfjellet er tung. 

Tiltaksplanen for Hardangervidda er tydelig:  «Tilstanden til villrein i Hardangervidda villreinområde er dårleg. Ein stans av dagens negative utvikling vil over tid krevje tydelege prioriteringar av villreinomsyn opp mot andre samfunnsinteresser.» 

Planen peker spesielt på menneskelig ferdsel, motorferdsel og helikopterbruk som sentrale belastninger. Det beskrives en «svært liberal praksis» for helikopter i villreinområdet, blant annet til å hente ut jegere og slakt, og det konstateres at omfanget har økt betydelig de siste tiårene. 

Derfor foreslås et eget tiltak, nr. 23:  «Betydeleg redusert helikopterbruk», der departementet legger til grunn at helikoptertrafikk forstyrrer villrein, og at man av hensyn til reinen må redusere denne bruken «mest mogeleg og til eit absolutt minimum». 

Likevel viser reportasjer fra Hardangervidda at det i 2025 ble gitt over 1500 landingstillatelser for helikopter i løpet av året – de fleste under jakta. Helikoptre går i skytteltrafikk for å frakte jegere, bagasje og slakt inn og ut av fjellet. – Den Norske Turistforeningen DNT – stenger hytter og stier for å skjerme villreinen og bra er det, men her må det tilføyes at DNT også har betydelig motorisert ferdsel og helikopterbruk i Villreinfjellet. Denne ferdselen må selvfølgelig også reduseres. 

Tiltaksplanen beskriver praksisen under villreinjakta slik: «Erfaringar viser at det har utvikla seg ein svært liberal praksis i samband med villreinjakt. Dei som har fått landingsløyve, har ofte og transport inn i terrenget med helikopter (…). Bruken er ikkje nødvendig for å kunne utøve villreinjakt, og konsekvensane av å halde fram med utstrekt bruk av dette er for store.» 

Det er vanskelig å lese dette som noe annet enn en direkte kollisjon mellom det forvaltningsfaglige målet – altså, å bedre villreinens tilstand – og en jaktpraksis tilpasset et marked for komfortable og eksklusive opplevelser. 

Rikmannsjakt og helikopter: «Det er for langt å gå» – når komfort trumfer naturhensyn!

Villreinjakta er i utgangspunktet et forvaltningsverktøy: Bestanden skal holdes på et nivå som både ivaretar dyrevelferd, beitegrunnlag og hensynet til sykdom (skrapesyke/smågnagerproblematikk mv., jf. tiltaksplanens bestandsforvaltning). Tiltaksplanen understreker også at jakt skal utøves omsynsfullt og i tråd med viltlov, naturmangfoldlov og dyrevelferdslov. 

Men når helikoptertransport blir normalen for å frakte jegere «fordi det blir for langt å gå med alt utstyret», slik en grunneierrepresentant på Hardangervidda uttrykker det, glir vi bort fra forvaltning og over i komfortjakt. Når store private eiendommer tilbyr jaktopplevelser der helikopter brukes til å fly folk inn til hytter og ut igjen med slakt, er det vanskelig å se dette som annet enn tilrettelegging for et kjøpesterkt marked – ikke for villreinens beste. 

Samtidig ser vi mange steder et større mønster: 

• Eksklusive jaktpakker til høye priser, der velstående europeere lokkes til norsk natur for å jakte arter som i deres hjemland er borte eller sterkt redusert. 

• Jakt omtales eksplisitt som «forretningsutvikling», der natur og vilt gjøres om til produkter. 

• Media beskriver uker med jakt til hundretusener av kroner, der norske skoger og fjell selges inn som «autentisk villmark» til utenlandske jegere. 

Denne kommersialiseringen av jakt kolliderer frontalt med grunnideen i tiltaksplanen: at villreinen og dens leveområder skal prioriteres. Når økt betalingsvilje gjør det mer attraktivt å tilby jakt i sårbare områder, står naturhensynet svakt.

Den samme logikken går igjen i reiseliv og friluftsliv mer generelt. Norske fjell og vidder markedsføres tungt gjennom Innovasjon Norge, Visit Norway-systemet og kommersielle turoperatører. Hardangervidda og andre villreinfjell selges inn med stikkord som «unik villmark», «reinsdyr», «Rudolf» og «røde neser», og pakkereiser og guidede turer selges til et internasjonalt publikum. 

Vi må her stille et grunnleggende spørsmål: Er naturen en verdiskaper – eller er vi i ferd med å selge den til høystbydende? Turistene loves spektakulære naturopplevelser, men: 

• det stilles få eller ingen krav til kunnskap om naturen, 

• belastningen på sårbare områder øker, 

• og summen av alt – jakt, turisme, hyttebygging, motorferdsel – driver villreinen og andre arter ut av arealer de tidligere brukte nesten alene. 

Tiltaksplanen peker selv på at menneskelig ferdsel er en «sentral påverknadsfaktor» for villrein, og foreslår å regulere stier, løyper, telting og motorferdsel, samt å redusere helikopterbruk og vurdere strengere verneforskrifter. Parallelt med dette ser vi konkrete planer om alpinanlegg, gondolbaner og nye ferdselsårer inn mot villreinens kjerneområder, som høringsuttalelser advarer sterkt mot. 

Bildet som utfolder seg er tydelig: Naturen behandles ikke primært som økosystem og livsgrunnlag, men som ressurs og kulisse for inntektsgivende aktivitet. 

Mitt utgangspunkt: naturen først – ikke markedet. 

Vårt standpunkt til jakt er godt kjent. Jakt kan være forsvarlig og nyttig når: 

• den skjer på arter og bestander som er dokumentert robuste, 

• den er en del av en kunnskapsbasert bestandsforvaltning, 

• den gjennomføres med minst mulig forstyrrelse og stress for dyrene, 

• og den ikke underordnes markedets krav til komfort og opplevelsesverdi. 

Men flere av dagens praksiser – særlig helikopter assistert villreinjakt på Hardangervidda og luksusjakt tilrettelagt for rike kunder – bryter med disse prinsippene:

Hvis vi mener alvor med å ta vare på villreinen og norsk natur, må noen enkle, men krevende prinsipper legges til grunn: 

• Villreinens behov går foran komfort og luksus
  Helikopterbruk i villreinområder må begrenses til det som er strengt nødvendig for redning, oppsyn og helt uunnværlige forvaltningsoppgaver. Tiltaksplanens mål om betydelig reduksjon må følges opp i praksis, også når det betyr færre betalende jegere og mindre bekvemt for rettighetshavere. 

• Jakt kun på robuste bestander
  Rødlistede og utrydningstruede arter – som villreinen på Hardangervidda – kan ikke samtidig være arena for høyintensiv kommersialisert jakt. Forvaltningen må være villig til å redusere jakttrykket eller midlertidig stoppe jakt dersom naturtilstanden tilsier det. 

• Stoppe salg av natur som luksusprodukt i sårbare områder
  Det må settes tydelige grenser for hvor og hvordan natur kan markedsføres og brukes som kommersiell arena. Villreinområder må skjermes mot nye alpinanlegg, gondoler, masse-attraksjoner og jaktprodukter som øker ferdsel og forstyrrelser. 

• Styrke statlig styring der kommunale og private interesser trekker feil vei
  Høringsuttalelser peker på at det i dag legges opp til for lite statlig styring i villreinområdene, og for stor vekt på lokale og private interesser. Når villreinen er et nasjonalt ansvar og internasjonalt forpliktende, kan ikke forvaltningen være overlatt til hvem som tjener mest på kort sikt. 

Til syvende og sist handler dette om noe mer enn villreinjakt og helikopterbruk. Det handler om hvilket forhold vi vil ha til naturen: Er den vårt felles livsgrunnlag, med arter som har verdi i seg selv – og som vi har ansvar for å ta vare på? Eller er den en scene for stadig mer eksklusive opplevelser for dem som kan betale mest? 

For min del er svaret klart:
Villrein og norsk natur må forvaltes som noe vi har lånt av kommende generasjoner – ikke som varer i hyllene i et luksusmarked.