For NMF handler dette først og fremst om risikoen oppdrett av torsk i åpne merder innebærer for den ville kysttorsken og livet i fjordene våre. Erfaringene fra både tidligere og dagens torskeoppdrett viser etter vårt syn at næringen fortsatt ikke har løst de grunnleggende problemene med gyting i merdene, rømming, sykdom og utslipp.

Å satse videre på torskeoppdrett i åpne merder er derfor å gamble med våre stedegne bestander av kysttorsk.

Oppdrettstorsken gyter i merdene

Et av de mest alvorlige problemene er at oppdrettstorsk kan bli kjønnsmoden og gyte mens den fortsatt står i merdene. Da kan egg og melke spres direkte ut i fjorden, uten at fisken trenger å rømme.

Dette er ikke bare en teoretisk problemstilling. Fiskeridirektoratets evaluering av tilsynet for sesongen 2024–2025 viste at næringen fortsatt har betydelige utfordringer med å hindre modning og gyting i merd. Ifølge fiskeridirektør Frank Bakke-Jensen viste evalueringen ingen vesentlig bedring sammenlignet med foregående sesong. Undersøkelser av torsk i sin første vinter i sjø avdekket dessuten at en betydelig andel hannfisk allerede var gytemodne.

Dette gjør problemstillingen særlig alvorlig. Oppdrettstorsken er avlet fram med andre egenskaper enn den ville kysttorsken. Dersom store mengder befruktede egg fra oppdrettsanlegg spres i fjordene og blandes inn i lokale bestander, frykter NMF at dette over tid kan påvirke den genetiske sammensetningen hos stedegen kysttorsk, på samme måte som man ser at rømt oppdrettslaks har blandet seg med og ødelagt for villaksen.

Kysttorsken består av lokale bestander som er knyttet til bestemte fjorder og kystområder. NMF mener derfor at man må ta risikoen for genetisk påvirkning langt mer alvorlig enn det som gjøres i dag. I høringsinnsigelser langs hele kysten peker vi igjen og igjen på parallellen til problemene man allerede kjenner fra genetisk innblanding mellom oppdrettslaks og villaks.

Torsken rømmer fortsatt

Et annet argument som lenge har vært brukt for den nye satsingen på torskeoppdrett, er at dagens oppdrettstorsk skal være roligere og bedre tilpasset et liv i merd. Likevel fortsetter rømmingene.

I slutten av 2022 rømte rundt 87 000 torsk fra et anlegg i Voldsfjorden. Bare en liten andel ble gjenfanget. I august 2024 rømte rundt 3 000 torsk fra Odes anlegg i Korsnesfjorden, og i november 2025 rømte mer enn 14 000 torsk fra Kime Akvas anlegg i Astafjorden.

For NMF viser dette at problemet på ingen måte er løst.

Rømt oppdrettstorsk kan bevege seg ut i områder med vill kysttorsk og potensielt delta i gytingen der. Når dette kommer på toppen av at oppdrettstorsken også kan gyte direkte gjennom merdene, mener NMF at risikoen for påvirkning av ville bestander blir uakseptabelt stor.

Det er dessuten grunn til å spørre hvor mange mindre rømminger som aldri blir oppdaget. Flere kjente rømmingshendelser har blitt avdekket etter at fiskere har fått oppdrettstorsk i garnene sine. Det gir grunn til bekymring for at det reelle omfanget kan være større enn det som framgår av den offisielle statistikken.

Sykdommer og høy dødelighet

Intensivt fiskeoppdrett innebærer at store mengder fisk holdes tett sammen. Det skaper gode forhold for spredning av sykdom og smittestoffer, og torskeoppdrett er ikke noe unntak.

Oppdrettstorsk kan rammes av en rekke sykdommer og helseproblemer, blant annet:

· Francisellose: En alvorlig, kronisk bakteriesykdom forårsaket av Francisella noatunensis. Infeksjonen kan danne betennelsesknuter i blant annet milt, lever og hjerte. Det finnes i dag ingen effektiv kommersiell vaksine eller behandling.

· Vibriose: Forårsakes av Vibrio-bakterier og har historisk vært blant de mest alvorlige bakteriesykdommene i torskeoppdrett.

· Viral nervevevsnekrose (VNN/VER): En virussykdom som angriper sentralnervesystemet, blant annet hjerne og øyne. Den kan føre til unormal svømmeatferd og høy dødelighet, særlig hos yngre fisk.

· Torskepox (Cod Gill Poxvirus – CGPV): Et virus som angriper gjellene og er knyttet til gjellelidelser.

· Viral hemoragisk septikemi (VHS): En alvorlig virussykdom som også kan ramme torsk.

· Soppinfeksjoner: Torsk kan utvikle systemiske soppinfeksjoner i indre organer, som igjen kan gi kroniske betennelser.

· Parasitter: Torsk kan rammes av både eksterne og interne parasitter, blant annet parasitter på hud og gjeller.

· Hjerte- og gjellesykdommer: Sammensatte lidelser der hjerte- og gjelleproblemer opptrer samtidig kan redusere fiskens oksygenopptak og i alvorlige tilfeller bidra til massedød.

· Tarmproblemer: Akutte og kroniske tarmtilstander er blant helseproblemene som kan føre til dødelighet etter at torsken er satt ut i sjøen.

· Svømmeblæreproblemer og misdannelser: Intensiv produksjon kan også være forbundet med fysiologiske problemer og misdannelser.

Dette handler ikke bare om fiskevelferd. NMF er også bekymret for hvilken betydning et økende sykdomspress i oppdrettsanlegg kan få for villfisken som lever rundt anleggene.

Veterinærinstituttet har tidligere pekt på at intensivt oppdrett av torsk kan føre med seg problemer med både kjente smittestoffer, kjente sykdommer som opptrer i endret form og sykdommer fra andre arter som tilpasser seg torsk. Virussykdommer trekkes fram som en særlig utfordring, blant annet fordi man ikke kan basere kontrollen av slike sykdommer på kjemisk behandling.

Torsk er dessuten utsatt for blant annet skottelus og torskelus. NMF frykter at en omfattende utbygging av torskeoppdrett kan føre til økt parasittpress på lokal kysttorsk og annen villfisk. Dersom problemene blir store nok til at oppdrettstorsken må behandles med lusemidler, kommer også risikoen for spredning av kjemikalier til fjordmiljøet og påvirkning på blant annet skalldyr.

Åpne merder gir fri flyt av kloakk, sykdommer, medisiner mm.

Problemene stopper ikke ved selve fisken. Som ved oppdrett av laks og ørret slippes avføring, fôrrester og næringsstoffer direkte ut i sjøen fra åpne merder.

Under og rundt anleggene kan organisk materiale hope seg opp på sjøbunnen. NMF peker i høringsinnsigelsen på at dette kan føre til nedslamming, redusert oksygennivå og svekkelse av det biologiske mangfoldet. Sårbare naturtyper og organismer, blant annet koraller, kan være følsomme for endringer i bunnforholdene, mens slam og næringsstoffer kan transporteres videre med strømmen.

Dette er et grunnleggende problem ved åpne oppdrettsanlegg: Avfallet samles ikke opp. Fjorden fungerer i praksis som mottaker av utslippene.

Også fôrspill har konsekvenser. Villfisk samler seg ofte under oppdrettsanlegg for å spise fôr som faller gjennom merdene. NMF mener dette kan endre både adferd og ernæring hos villfisken. Samtidig reiser bruk av legemidler i oppdrett spørsmål om hva villfisk kan få i seg når den spiser medisinert fôrspill eller oppholder seg tett på anleggene.

Vi har sett dette før

Norsk torskeoppdrett er ikke et nytt eksperiment. Næringen har vært forsøkt bygget opp tidligere, og mange av problemene som den gang bidro til store utfordringer, er fortsatt aktuelle.

Det er nettopp dette som gjør den nye satsingen så alvorlig. Næringen hevder at teknologien, avlsarbeidet og driften er blitt bedre. Likevel dokumenteres det fortsatt gyting i merdene. Torsken rømmer fortsatt. Sykdom og massedød forekommer fortsatt og tendensen er økende. Og så lenge fisken produseres i åpne merder, slippes avføring, fôrrester og andre utslipp direkte ut i fjordmiljøet.

Norges Miljøvernforbund oppfordrer derfor Flatanger kommune til å avslå søknaden fra Ode AS om etablering av torskeoppdrett ved Hasvåg. Vi mener føre-var-prinsippet må veie tungt når konsekvensene kan ramme stedegne bestander og fjordmiljøet i lang tid framover. Det er langt enklere å si nei til et risikofylt oppdrettsanlegg i dag enn å forsøke å reparere skadene på en lokal torskebestand etterpå.