Vi omtaler oss selv som den mest intelligente arten på jorden. Likevel har vi bygget et system som år etter år slipper husdyr ut i rovdyrterritorier uten beskyttelse, for deretter å møte den helt forutsigbare konsekvensen med opprør og furore. Det blir vanskelig å se dette som annet enn et uttrykk for menneskelig fantasiløshet. Hvis dette er den beste løsningen den mest intelligente arten på jorden klarer å komme med, er det ikke rovdyrene som har det største tilpasningsproblemet. 

Naturen eksisterer ikke ved siden av oss, vi er en del av den. Men den kan dessverre ikke forhandle, stemme eller skrive høringsuttalelser. Derfor har den ikke noe valg i å bøye seg under våre budsjetter og politiske kompromisser. Dermed vil jeg påstå at i denne relasjonen hviler det fulle ansvaret på oss for å finne en rettferdig løsning. Vi er den eneste arten som kan velge hvordan eksistensen skal se ut – som blir et veldig merkverdig prosjekt når vi virker å møte så mange konflikter med geværmunningen.  

Mennesker har holdt husdyr i rovdyrlandskap i tusenvis av år. Gjetere, vokterhunder, nattinnhegninger og andre forebyggende tiltak var nødvendige verktøy for å drive med husdyr side om side med naturen. I dag virker vi å heller ønske å drifte ovenfor naturen. Vi slipper hundretusenvis av sau ut på utmarksbeite hvor det er rovdyr med begrenset tilsyn, når rovdyret så gjør det et rovdyr gjør diskuterer vi hvor mange som skal skytes. Dette er en hinsides merkelig logikk: Å bruke enorme ressurser på å håndtere konsekvensene, ovenfor å forhindre dem. Vi gjentar den samme handlingen om og om igjen samtidig som vi virker å forvente et annet utfall. Dette har jo blitt klassifisert som selve definisjonen på galskap. Så kanskje det er på tide å vurdere løsninger som ikke er helt sinnssyke. 

Det nytter åpenbart ikke å møte rovdyr som følger sine naturlige instinkter med gevær. I stedet burde vi spørre oss hvorfor vi, som den eneste arten med evne til langsiktig planlegging, år etter år velger å sette samfunnet opp mot naturen selv om vi vet at det er en kamp vi aldri kommer seirenes ut av. Til syvende og sist handler ikke dette om forvaltningen av ulv eller bjørn, men forvaltningen av vår egen intelligens. Dette er ikke bare et praktisk, men et etisk spørsmål. Evnen til å dominere naturen er ikke det samme som retten til å gjøre det. Naturen har en egenverdi som ikke oppstår fordi den er nyttig for oss, men fordi den eksisterer. De ville rovdyrene hører like mye hjemme i norsk natur som fjellene, skogene og elvene. Deres oppførsel er like naturlig som biene, humlene og sommerfuglene. 

Et mulig skritt i riktig retning kan være å slutte å subsidiere tap og heller begynne å subsidiere forebygging. Hva om staten hjalp til med gjetere, vokerhunder, nattinnhegninger, GPS-overvåking og andre dokumenterte tiltak? Hva om full erstatning for rovdyrtap ble knyttet til at rimelige forebyggende tiltak faktisk var gjennomført? Slik fungerer resten av samfunnet. Vi forventer at folk låser huset før forsikringen dekker innbrudd. Vi forventer at sjåfører sørger for at bilen er i forsvarlig stand før den kjører ut på veien. Forebygging er ikke et uttrykk for mistillit, men en sunn forvaltning.

Historiebøkene kommer neppe til å dømme ulven for å ha jaktet på sau. Men de kommer til å dømme oss for hvilke løsninger vi valgte. Spesielt når vi innerst inne alle vet at konflikten blir konstruert og opprettholdt av oss mennesker. Vi er tross alt de eneste som kan holdes ansvarlige i denne relasjonen. 

Utmarksbeiter og rovdyr vil alltid innebære en risiko. Konflikter vil alltid være en realitet. Dyrene kommer ikke til å endre sin natur. Vi kan ikke fortsette å subsidiere et system som gjenskaper de samme konfliktene år etter år. Vi må begynne å investere i løsninger som gjør dem sjeldnere. Så lenge vår fremste løsning på en forutsigbar konflikt er å skyte dyrene som oppfører seg slik naturen har skapt dem, er det nesten ikke å kalle forvaltning engang.