Naturen er en av våre viktigste forutsetninger for å møte klimaendringene. Likevel bygges sårbare økosystemer ned og inngrepsfri natur forsvinner bit for bit. Norges Miljøvernforbund mener vi må snu utviklingen å beskytte naturen vi har igjen og sette dens tålegrenser foran menneskelig bekvemmelighet. Det handler ikke bare om å bevare naturen, men om å sikre en tryggere framtid for våre barn og barnebarn.
I norsk klimatilpasningspolitikk er det fastsatt et nasjonalt mål om at både samfunnet og økosystemene skal forberedes på, og tilpasses, klimaendringene. Bakgrunnen er en enkel, men grunnleggende erkjennelse:
- natur i god tilstand gjør oss mindre sårbare for ekstremvær og gradvise klimaendringer
- naturen gir oss mat, vann, rekreasjon og økonomiske verdier
- naturen kan dempe skader fra flom, skred, tørke, havnivåstigning og hetebølger.
I stortingsmeldingen «Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn» løftes robuste økosystemer og naturmangfold fram som en forutsetning for et klimarobust samfunn. Utredningen om klimatilpasning av natur i Norge bygger på den samme forståelsen: økosystemer i god tilstand er bedre rustet i møte med klimaendringer, og de leverer økosystemtjenester som demper konsekvensene for mennesker.
Samtidig understrekes det at naturen allerede er under sterkt press. Klimaendringene kommer «på toppen av» andre påvirkningsfaktorer: arealinngrep, forurensning, overhøsting og fremmede arter. Skal naturen fortsatt kunne være en buffer mot klimaendringene, må vi både beskytte naturen og hjelpe den ved å redusere de øvrige belastningene. I infokortet under ser vi nærmere på noen av naturens viktigste funksjoner – og hvorfor det er avgjørende å ta vare på dem:
Eksemplene over kan virke abstrakte. Men ser vi på villreinfjellet, blir det konkret og alvorlig.
Hva er det som er så riv ruskende galt i villreinfjellet? Svaret på det er: mye.
I arbeidet med villreinfjellets økologiske tilstand har vi i Norges Miljøvernforbund hatt et sterkt fokus på menneskelig påvirkning og resultatene av denne i villreinens leveområder. Likevel kan det virke som om vi taler for døve ører. Det ser på mange måter ut som om naturen forvaltes diametralt motsatt all tilgjengelig kunnskap.
Det hevdes hardnakket at vi i Norge har kunnskapsbasert forvaltning av natur og arter. Kunnskapen finnes – ja, og man kjenner den. Vi vet at:
- arealinngrep og fragmentering er hovedårsak til at villreinen sliter
- ferdsel og tilrettelegging presser dyrene bort fra viktige beite- og kalvingsområder
- beitetrykk fra domestiserte beitedyr forsterker konkurransen om sommerens mat.
Likevel fortsetter vi å åpne for nye inngrep, tilrettelegging og bruksmåter som direkte undergraver naturens rolle som klimaforsvar og villreinens mulighet til å overleve. Når naturen allerede er svekket, blir klimaendringene en ekstra belastning den ikke har «plass» til.
Villreinens situasjon viser hva som står på spill når naturen bygges ned og økosystemene svekkes. Skal vi gjøre naturen mer motstandsdyktig mot klimaendringene, må vi først forstå hva som truer den – og hvilke tiltak som faktisk virker. Infokortet under viser hvorfor bevaring av intakt natur, restaurering av skadede områder og gode naturbaserte løsninger må prioriteres i klimaarbeidet:
Norges nasjonalparker – vern, tilrettelegging og naturens kollaps
I debatten om klimatilpasning trekkes ofte «vern» fram som et hovedgrep. Men vern i dag er ikke alltid det samme som reelt vern.
Flere av nasjonalparkene fremstår i dag som områder som i praksis er tilrettelagt først og fremst for å glede alle typer turister, domestiserte beitedyr, jegere og fiskere. Hensynet til naturen selv er nedprioritert, med «vesentlege samfunnsmessige omsyn» som begrunnelse.
Presset på de bevaringsverdige, skjøre økosystemene blir selvsagt vesentlig større ettersom stadig flere skal ha en bit av naturen uten å måtte anstrenge seg nevneverdig. Man skal kunne kjøre nærmest inn i kjernen av nasjonalparkene eller fraktes til topps med gondolbaner, og hyttene skal ligge i nettopp «uberørt natur». Beitedyrene skal ikke gjetes, man må kunne kjøre til hytta, motorisert ferdsel må til for å få fraktet jaktbytte ut, og en vil ha enkel adkomst til gode fiskeplasser.
Resultatet er at de urørte naturarealene krymper kontinuerlig. Også nasjonalparkene våre minker – bit for bit – på grunn av tilrettelegging for menneskers bruk og misbruk. De urørte partiene som er igjen, er svært verdifulle. Vi vil driste oss til å si: uvurderlig høy verdi.
Tallene illustrerer alvoret: I dag er 11,5 prosent av Norges fastlandsareal villmarkspreget, mens tallet ved starten av 1900‑tallet var om lag 50 prosent. I Sør‑Norge er tallet skremmende lavt – mindre enn 5 prosent betegnes som villmarkspreget. Nasjonalparkene, som skulle være selve kjernen i vern av naturarven, er ikke skjermet mot denne utviklingen. De stykkes opp gjennom dispensasjoner og unntak, og det blir stadig mindre inngrepsfri natur.
Det er vel verdt å merke seg at 87 prosent av artene som er truet i Norge, er det fordi vi mennesker har tatt eller endret leveområdene deres. Naturen vil, om den får være i fred, redde seg selv og gjenopprette sin økologiske balanse – og vil gjøre dette på en vesentlig bedre måte enn vi klarer med vår «menneskelige forvaltning».
I klimatilpasningsperspektiv betyr dette at nasjonalparkene må bli flere, større og mer sammenhengende, med vesentlig strengere og bedre juridisk beskyttelse. De må ikke være konstruert for å gi flest mulig dispensasjoner, men for å gi økosystemene rom til å tilpasse seg klimaendringer og samtidig beskytte oss mot naturrisiko.
Allemannsretten må revideres – friluftslivets plass i natur- og klimakrisen
Presset mot naturen handler ikke bare om energi, infrastruktur og næring, men også om hvordan vi bruker naturen i hverdagen.
Allemannsretten, slik vi kjenner den, må revideres på bakgrunn av natur‑ og artskrisen og den teknologiske utviklingen som preger dagens «friluftsliv». Flere må kjenne sin besøkelsestid. Naturen – spesielt den villmarkspregede – vi har igjen, må ikke under noen omstendighet tilpasses oss mennesker og vår bekvemmelighet. Norsk natur tåler ikke ubegrenset menneskelig «bruk». Vi må være den parten som tilpasser oss naturen – ikke omvendt.
Utgangspunktet i friluftsloven er at «enhver har rett til å ferdes til fots i utmark når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet». Men friluftslivet har endret seg dramatisk siden 1957, og endres nå i økende grad på bekostning av natur og arter.
Veidemannskulturen som var grunnlaget for allemannsretten er i stor grad overkjørt av nye egoistiske naturbrukere med manglende naturkunnskap og naturomsorg. Et eksempel er saken fra Hardangervidda der statsforvaltere og direktorat i første omgang sa nei til kommersiell kiting av hensyn til villrein, men der naturen og villreinen «som vanlig» tapte da penger og advokater kom på banen.
Dette er ikke ferdsel til fots. «Fjellskituristene» derimot driver ferdsel i tråd med friluftslovens intensjoner og veidemannskulturen. De bruker vidda og villreinfjellet, men langt mer skånsomt overfor dyrelivet. Det er denne typen ferdsel som bør beskyttes og sikres gjennom allemannsretten.
Å utfordre allemannsretten er derfor nødvendig:
- innholdet i hovedregelen om ferdsel må endres og/eller presiseres
- naturen og artenes beste må komme først, våre allemannsrettigheter i annen rekke
- ferdsel som forutsetter motorisering, tungt teknisk utstyr eller stor tilrettelegging må reguleres og begrenses.
Det er ingen menneskerett å kjøre inn i kjernen av norsk villmark, bli fraktet til avsidesliggende fjelltopper med gondolbaner eller ha hytte i nettopp «urørt natur». Hvis vi fortsetter å tolke allemannsretten som en ubegrenset rett til stadig mer intensiv bruk, vil det gå rett på bekostning av naturens evne til å fungere som klimaforsvar.
Friluftsliv? Ja, takk – men med naturen, ikke på bekostning av den.
Håndtere målkonflikter – naturens rolle mot «viktige samfunnsfunksjoner»
Presset for å bygge ut infrastruktur, energi og næringsaktivitet gjør at tiltak som oppleves som «nødvendige og nyttige» av mange beslutningstakere, svært ofte går direkte på bekostning av naturen.
Det er derfor særlig viktig å:
- synliggjøre naturkonsekvenser og naturrisiko
- vurdere målkonflikter eksplisitt i plan‑ og utredningsprosesser
- bruke føre‑var‑prinsippet, særlig ved nye havnæringer og teknologier der kunnskapsgrunnlaget er svakt.
Kjernes spørsmålet i debatten er: Hvordan skal vi veie naturens rolle som klimaforsvar opp mot andre «viktige samfunnsfunksjoner»?
Naturen som langsiktig arv – generasjonsperspektivet
Utredningene er tydelige på at naturen har både egenverdi; den er levende, uerstattelig og har verdi i seg, og bruksverdi, i form av økosystemtjenester som er avgjørende for samfunnets funksjon.
De nasjonale målene for naturmangfold:
- Økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester.
- Ingen arter og naturtyper skal utryddes; utviklingen for truede arter skal bedres.
- Et representativt utvalg av norsk natur skal bevares for kommende generasjoner.
Vedvarende naturtap skyldes markeds- og systemsvikt, ikke mangel på kunnskap. Klimatilpasning av natur er derfor både et moralsk og institusjonelt spørsmål: hvordan organiserer vi forvaltning, økonomiske virkemidler og kunnskapsbruk slik at naturen faktisk blir ivaretatt?
Samlende ettertanke
Klimaforandringene og utfordringene som følger med, er vårt felles ansvar. Vi har allerede gjennom tidligere mangeårige klimagassutslipp, sørget for at disse forandringene kommer til å fortsette og forsterke seg de neste 30 til 40 årene, selv om vi klarte å kutte alle utslipp i dag. Et slikt kutt i en geopolitisk svært ustabil verden er selvsagt en utopi, men hver eneste reduksjon/forbedring vi klarer herfra og videre vil komme våre barn og barnebarn til gode. Vårt beste bidrag bør være å gå foran og vise vei. Vi må kutte i utslipp også her hjemme, beskytte naturen vi har igjen, ta vare på fungerende økosystemer og restaurere så mye natur som mulig. Naturen er vårt og kommende generasjoners beste forsvar mot alvorlige klimatrusler. Det kommer til å koste å søke å beskytte kommende generasjoner. Det kan ikke hindre oss i å handle. For vi har så visst sikret oss vår del av godene.
Tenk i generasjonsperspektiv. Vi mener våre barn og barnebarn fortjener vår hjelp nå!
