Med en gang en dom er rettskraftig har relevante myndigheter en plikt til å sørge for at dommen fullbyrdes og at forholdene som ligger til grunn for dommen blir reparert. For de to reindriftsgruppene er det regjeringens ansvar etter reparasjonsplikten. Saken er nemlig den at etter Høyesterettsdommen manglet begge de to vindkraftverkene på Fosen gyldig konsesjon, og de hadde heller ingen lovlig adgang til arealene, ettersom også forhåndsgitte ekspropriasjonstillatelser ble kjent ugyldig.

Uten gyldig konsesjon og uten lovlig adgang til arealene skulle de to vindkraftverkene Storheia og Roan vært stengt ned inntil en hadde fått på plass en løsning som var akseptabel for de berørte partene og som var innenfor de satte domspremissene. Videre drift for konsesjonspliktige energianlegg og salg av energi fra disse uten gyldig konsesjon var i full strid med energilovens §§ 3-1 og 4-1, og straffbart etter energilovens § 10-5. I tillegg er ulovlig adgang til arealer straffbare etter straffelovens § 346. Men hva gjorde så regjeringen her?

Jo, i stedet for å reparere forholdet for de berørte reindriftsbeitene som ble gitt medhold i Høyesterett, ikke bare tillot regjeringen de to vindkraftverkene å ulovlig fortsette driften, men regjeringen gikk i tillegg aktivt ut i media med det budskapet at konsesjonene som Høyesterett nettopp hadde kjent ugyldige fortsatt var gyldige. Nå fikk vi plutselig ikke bare en situasjon med aktivt statsstøttede lovbrudd, men også en situasjon der regjeringen (den utøvende makt) satt seg over Høyesterett, som er den dømmende makts øverste organ. Nå har vi i tillegg et rent konstitusjonelt problem. Et direkte brudd på selve statsforfatningen, slik den står nedfelt i Grunnloven.

Et sentralt prinsipp i vår statsforfatning er maktfordelingsprinsippet i den norske Grunnloven som skal sikre at statsmakten er delt inn i tre uavhengige organer for å hindre maktmisbruk og beskytte folkets frihet. Dette konseptet, opprinnelig formulert av den franske filosofen Montesquieu er det grunnleggende fundamentet i Grunnloven, og er inndelt i den lovgivende forsamling (Stortinget), den dømmende makt (domstolene) og med regjeringen som den utøvende makt.

I Fosensaken har altså regjeringen overstyrt og i praksis tatt makt fra et av de andre likestilte organene, noe som absolutt ikke er forenelig i en fungerende rettsstat. Og i stedet for å reparere forholdene på Fosen, valgte regjeringen heller å aktivt støtte pågående lovbrudd, og å «tvinge» ofrene inn i forhandlinger for å forhandle bort de rettighetene de ble tilkjent av Høyesterett.

Bakgrunnen for Høyesterettsdommen HR-2021-1975-S var som kjent at de to reindriftsgruppene ikke kunne benytte vinterbeitene som de har benyttet gjennom generasjoner og at de derved hadde blitt fratatt sine grunnleggende rettigheter til kulturutøvelse i strid med Menneskerettighetskonvensjonen SP artikkel 27. Et av de største problemene med et vindkraftverk i forhold til reinsdyr, i tillegg til de fysiske inngrepene i landskapet er nettopp at det er store turbinvinger i konstant bevegelse opp mot himmelen. Spesielt for simlene på vårparten når de nærmer seg kalving er de spesielt sensitive for slike forstyrrelser, og trekker derfor lengst mulig vekk fra slike områder. Og det store problemet i denne saken er at dette er vinter- vårbeiter der vindkraftverkene har tatt plassen og skremmer bort reinsdyrene fra sine beste beite- og leveområder vinter og vår. Uten at de driften ved de to vindkraftverkene hadde blitt stilt i bero, ble det heller ingen utsikt til forbedring for de to reindriftsgruppene. Arealene var for deres del ødelagt og i direkte konflikt med de rettighetene de hadde blitt tilkjent. Og uten noen tegn til forbedring eller stans av de verste forstyrrelsene som gjorde beiteområdene på Storheia og Roan uegnet som reinbeite etter deres tradisjonelle driftsform, gikk de senere inn i mekling med staten mai 2023, ca. 19 måneder etter dommen.

Den avtalen som senere ble meklet frem i avtalen mellom partene mars 2024 kan ikke ha vært resultat av noe annet enn under utilbørlig press fra vindkraftselskap som drev ulovlig under aktiv beskyttelse av hele regjeringsapparatet. At denne saken har ført til store protester underveis er ingen underdrivelse, der demonstranter endte med å okkupere inngangspartiet til Energidepartementet.

Nytt vinterbeite på Håmmålsfjellet-Sålekinna for Fosenreinen

En av konsekvensene av denne meklingsprosessen var at regjeringen lovet å fremskaffe nye reinbeiter et annet sted som erstatning for de som vindkraftverkene Storheia og Roan nå driftet og opererte uten gyldig konsesjon eller lovlig adgang til arealene. Og etter en lang prosess med utredning fra NIBIO, og nå også Norconsult, falt på fjellpartiet Håmmålsfjellet-Sålekinna helt nord i Østerdalen og sør for Røros. Det er denne som nå har vært ute på høring.

Store miljøkonsekvenser og konflikt med landets eneste villreinområde med grønn kvalitetsstatus

Håmmålsfjellet-Sålekinna er et smalt fjellparti uten noen videre fysiske skiller mot tilgrensende områder. I øst, merket med blått er Femunden reinbeitedistrikt der det allerede er et konfliktnivå der tamrein vandrer inn på dyrket mark vinter/vår. I vest og like inntil planområdet for planlagt nytt vinterbeite finner vi Tolga-Østfjell, som er landets eneste villreinområde som i dag har grønn status (god kvalitet) i kvalitetsnormen for villrein. Dette er også det eneste villreinområdet i landet som både forvaltes som et villrein- og tamreinområde selv om det er samme villreinstammen. På kartet ser vi dette som merket med grønt der stammen befinner seg i de nordlige områdene i Tolga, mens (merket med rødt) der villreinstammen forvaltes som tamrein av Rendalen Renselskap når stammen befinner seg i Rendalen. Det er i dag stor utveksling mellom de nordlige og sørlige delene innenfor denne villreinstammens leveområder. Som det eneste villreinområdet med grønn (god kvalitet) vil et innførselen av 2100 tamrein helt inntil villreinområdets avgrensning vesentlig redusere stammens status innenfor de forskjellige kriteriene i kvalitetsnormen.

Ettersom HåmmålsfjelleT-Sålekinna er et temmelig smalt fjellparti uten noen fysiske grenser mot tilgrensende områder, planlegges det derfor å inngjerde store deler av dette med 100 km med 1,7 meter høyt viltgjerde. Dette gir nye konflikter i forhold til grunneiere og friluftsliv som vil bli avskåret fra å benytte dagens fjellområde, i tillegg til elg og annet hjortevilt m.m.

En annen utfordring er at de to reingruppene fra Storheia og Roan i utgangspunktet har forskjellig driftsform, men må ha begge sine besetninger innenfor samme smale fjellområde. Her skal de fraktes 36 mil til og fra med bil hver høst og vår. I tillegg til de 100 kilometerne med viltgjerde skal de gjetes med snøscooter, firhjulinger og helikopter i et område som i dag i stor grad er uten motorisert ferdsel, og like inntil et villreinområde.

Dette området kan i perioder også være temmelig værhardt med mye snø og sterk vind. Dette kan lett føre til skavler som blir høyere enn viltgjerdene, og faren for at dyr kommer ut og blander seg med villrein beskriver Norconsult som høy risiko. Når dette området skal benyttes som vinter/vårbeite fra 15. oktober til 30. april er det også fare for at bl.a. værforhold gjør at det ikke lar seg gjøre å samle inn alle dyrene, og drektige simler som kommer for nær kalvingen kan heller ikke fraktes tilbake til kalvingsområdene og sommerbeitene på Fosen. Faren for at det vil være tamrein igjen i området etter 30. april er meget stor, og det er også da portene i de 100 kilometer lange strekningene skal åpnes for å tilgjengeliggjøre fjellpartiet for viltpassasjer og for tilgang for grunneiere. Er det gjenværende tamrein i området vil det ikke lengre være noen hindringer for at de slipper ut og blander seg med villreinen i Tolga-Østfjell.

Det er i tillegg to naturreservater inne i planområdet og flere på utsiden som grenser helt inntil gjerdetraséen. Viltgjerdet i seg selv vil utgjøre et massivt landskapsinngrep, mens bygging, vedlikehold og gjeting vil kunne påføre området stor slitasje på begge sider av gjerdet.

Norges folkerettslige forpliktelser burde vært reparert på Fosen

Dette tiltaket vil gi mange store negative konsekvenser over en lang rekke konfliktområder her mellom Røros, Femunden og Tolga-Østfjell.

Norges Miljøvernforbund (NMF) mener Høyesterettsdommen HR-2021-1975-S må respekteres og forholdene i etterkant av denne må løses lokalt på Fosen. Det er Staten ved regjeringen som er ansvarlig for å reparere de forhold som har oppstått i forhold til de skadelidte Nord-Fosen siida/Sør-Fosen sijte som ble gitt fullt medhold av Høyesterett.

Nord-Fosen siida har helt frem til i dag fremmet krav til regjeringen ved Landbruks- og matdepartementet, Energidepartementet, og Roan Vind om å bl.a. også utrede av tilbakeføring av Roan/Haraheia som alternativ (plan B) uten at dette har blitt gjort. Det har nå gått over 5 år siden Fosendommen, uten at forholdene for de berørte reindriftsgruppene på Fosen har blitt reparert. Avtalen om nytt vinterbeite har fremkommet under det som fremstår som utilbørlig press samt at regjeringen i etterkant av dommen har fremstått som aktiv beskytter av lovstridig drift av de to vindkraftanleggene på Storheia og Roan. Dette med straffeberettigede brudd på energilovens §§ 3-1 og 4-1, samt på straffelovens § 346, i tillegg til at regjeringens unnlatte reparasjon av forholdene etter Høyesterettsdommen også medfører et klart brudd på selve statsforfatningen og Grunnlovens bestemmelser om tredeling av makt.

Fosendommen er dessverre ikke den eneste saken der regjeringen har overprøvd og i praksis tatt makt fra den lovgivende forsamlings øverste organ. Tilsvarende har regjeringen også gjort i forhold til rettskraftig Høyesterettsdom i Førdefjordsaken ved å rettsstridig gi en 3-års midlertidig utslippstillatelse, som i praksis har de samme konsekvensene av den opprinnelige utslippstillatelsen Høyesterett kjente ugyldig 12.08.2026. Også i Melkøyavedtaket «Kraft- og industriløft for Finnmark» har regjeringen gått ut over sitt mandat (tatt makt fra Stortinget), både i forhold til overskridelse av økonomiske fullmakter og i sakens omfang og påfølgende konsekvenser med inndekning energi i en hel landsdel. Det er åpenbart at mandatet til å gjøre et vedtak med dette omfanget tilhører Stortinget, og ikke regjeringen. Inndekningen til det nye kraftforbruket på Melkøya med vindkraft, havvind og nye kraftlinjer på kryss og tvers over hele Finnmark vil skape en lang rekke nye Fosensaker i en hel landsdel. Og med en regjering som ikke tar hensyn til rettskraftige dommer fra den dømmende makts øverste organ kan vi ikke lengre være trygge på at vi har en fungerende rettstat som tar vare på våre lovfestede rettigheter. Det er dessverre akkurat der vi befinner oss nå.

Det er nøyaktig i denne situasjonen regjeringen har kjørt sitt løp med å fremskaffe nytt vinterbeite til reindriftsgruppene på Fosen i Håmmålsfjellet-Sålekinna. Alt dette med de mange alvorlige og omfattende konsekvensene dette vil medføre i dette området, ene og alene fordi regjeringen unnlot å reparere det opprinnelige det påfølgende menneskerettighetsbruddet jf. SP artikkel 27 som ledet frem til Høyesterettsdommen lokalt på Fosen og som har fortsatt og fremdeles står uløst helt frem til i dag. Regjeringen har i stedet valgt å tvinge de vinnende partene til å forhandle fra seg de rettigheter de ble tilkjent av Høyesterett ved bl.a. å love nytt vinter beite på Håmmålsfjellet-Sålekinna før dette har blitt konsekvensutredet. Dette skaper nye konflikter for naturmangfold, villrein og lokalbefolkningen på et helt nytt sted i landet, langt fra der vindkraftkonsesjonene som ble kjent ugyldige befinner seg. Dersom nytt vinterbeite skulle vært aktuelt i forhold til Storheia og Roan, skulle dette vært konsekvensutredet allerede under konsesjonsbehandlingen av disse. Det paradoksale er at regjeringen sannsynligvis vil bli nødt til å ekspropriere en rekke eiendommer i Håmmålsfjellet-Sålekinna for å åpne for nytt vinterbeite som erstatning for arealer som ble ugyldig ekspropriert på Fosen.

Norges Miljøvernforbund (NMF) krever med dette forholdene i etterkant av Høyesterettsdommen HR-2021-1975-S reparert lokalt på Fosen, og videre planprosess med vinterbeite i Håmmålsfjellet-Sålekinna avsluttet.